Gandhinagar - et ordenshelvete i kaosets paradis

Gandhinagar, er den siste av Indias tre planlagte byer. Det vil si at foer forste stein var lagt var hele byen tegnet opp av to indiske arkitekter. Den ble bygget for aa vaere Gujarats administrative hovedstad og fungerer som det idag.

Jeg og Bendik dro til Gandhinagar i dag, for aa gjennomfoere et intervju med Gujerat polution control board som ironisk nok forkortes til PCB. Vi hadde tenkt aa ta bussen, men da vi kom saa langt som til busstoppet som foerer til Gandhinagar ble vi losset inn i en privatbil som fungerte som bussubstitutt og antageligvis ekstrainntekt for bileieren. Vi dro avgaarde 15 stykker i en litt for liten jeep. Der satt det heldigvis en mann som jobbet i den sektoren vi skulle til og som kunne hjelpe oss dit vi skulle. Det finnes nemlig ingen bydeler eller gater i Gandhinagar. Byen er delt opp i 30 sektorer og vi skulle til sektor 10A. Ellers er det som aa komme til et helt annet land. Etter min mening ligner det mest paa sydfrankrike. Store gressgroenne rundkjoeringer, helt rette todelte veier, med groent gress i midten, alle eiendommer er helt firkantet med store firkantede betongbygninger og golde sletter rundt.

Endelig fremme hos PCB maate vi bare komme oss gjennom militaerforlegningen paa utsiden, sikkerhetsvaktene paa innsiden og til et venterom. Der kom vi foerst i prat med en kar som eide noen svaere kjemikaliefabrikker og skulle soeke om tillatelse til aa forurense. Han lurte svaert paa om vi var utenlandske investorer. Det var fryktelig fristende aa skryte paa oss noen norske oljemilliarder som skulle investeres i skipsopphuggingsindustrien, men etter aa ha tenkt litt paa HIOs gode navn og rykte fortalte vi at vi var studenter som skulle forske paa land og vannforurensning. "Ok", sa han. " I'm the polluter". Da han var godt kom vi i prat med noen indere som ventet paa tillatelse til aa inportere kull fra den utrydningstruede indonesiske regnskogen... De var i det minste hyggelige med oss.

Etter et par begivenhetsrike timer paa venterommet ble vi invitert inn til Mr. Tayugi Sir. Bak en enorm og luksurioes kontorpult kikket intervjuobjektet vaart ned paa os og ba oss sette oss ned. Vi ga han permen hvor vaar letter of recomandation laa forrest. Selvom vi presiserte at det bare "the first page concerns this business" bladde han i 10 minutter gjennom alle papirene vaare. Heldigvis var det meste av den sensitive informasjonen vaar paa norsk og ingen kontakter eller planer nevnt, ellers kunne prosjektet vaart sett litt daarlig ut. Etter at han hadde stirret litt rett gjennom oss, bjeffet noen ordre paa "not talking to you, its the local language which you don't understand", sendte han oss ut, sa at de bare kunne svare paa tre av spoersmaalene og at svarene var yes, no og nothing, og ba oss komme tilbake om en og en halv time fordi det var lunsj. Greit nok sa v, siden vi har laert at lunsjtid er hellig i India, og vandret over til sektor 11C for aa spise lunsj selv.

Da vi kom tilbake fikk vi moete en litt hyggeligere mann. Likevel begynte intervjuet med at han krevde aa faa intervjuguiden vaar og ga den andre kopien ga han til medhjelperen sin. Saa begynte han aa fortelle oss hva asbest, olje og ballastvann var og ramset opp en god del annen unyttig fakta, mens medhjelperen hans satt bak oss og saa paa hva vi noterte. Der kom endelig min urstygge haandskrift meg til god hjelp ettersom den ligner mest paa forkroeplet arabisk, og jeg kunne skrive saa kritisk jeg bare ville. Etter aa ha hoert en god del om hvordan skipsopphuggingsindustrien ikke forurenser det minste lenger, hvordan Alang har verdens mest miljoevennlige opphuggingsstandard og en anstrengt kopp te, kom vi oss ut igjen til de rette gatene i sektor 10A. Vi tok rickshaw gjennom et par sektorer til busstasjonen, og tok en overfylt buss fra foer krigen tilbake til Ahmedabad. Det var en herlig tur, og vi kom til og med i prat med et par indiske jenter, en sjelden opplevelse her nede.

Tilbake paa hotellet la vi oss til aa sove, utslitte etter vaart foerste moete med indisk byraakrati. Naa skal det bemerkes at vi fikk jo litt informasjon ut av intervjuet, og det er jo viktig aa hoere "den andre siden".