Asbest og bryllup

De siste dagene har vaert saapass spekket med opplevelser at det har vaert vanskelig for noen av oss aa sette seg ned og skrive her. Vi vil bare ut igjen, gaa rundt og oppleve mer av India. Loerdag var en slik dag. Vi skulle foerst paa besok til en kontakt som bodde litt i utkanten av sentrum. Vi var invitert hjem til han, og etter en lang prat tilboed de oss, som skikken er mat. Det var forste gang vi spiste hjemmelaget mat, og det var en av de beste middagene vi har spist her. I motsetning til oss spiser indere soet mat foerst, og her besto det av bla. mango pickles og en veldig soet krem med druer i. Kontakten vaar hadde tidligere jobbet ved et kraftvaerk og fortalte om hvordan han fikk sparken et halvt aar foer pensjonstid og ble forsoekt tatt av mafiaen, da han begynte aa avsloere at arbeidere ble eksponert for asbest uten noen spesiell beskyttelse. Naa driver han sin egen lille NGO som jobber mot asbestbruk i India. De har saa godt som ingen ressurser, men gjoer et enormt arbeid likevel.

Kontakten vaar snakket ikke saa godt engelsk, saa han hadde med seg tolk. Etter moetet ble vi invitert hjem til han for aa spise is og moete familien hans. Paa vei dit gikk vi forbi en bakgaard hvor det var veldig hoey musikk. Vi spurte hva som foregikk der, og foer vi kunne registrere ordet "bryllup" ble vi dratt med inn, satt paa troner midt i brylluppet, og saa dratt inn i dansen. Paa et oeyeblikk var vi blitt midtpunktet i en tradisjonell indisk bryllupsfest. Vi ble dratt med i dansen, og der slutter de noeyaktige beskrivelsene. De sammenlagte inntrykkene var nok til aa kortslutte selv de kraftigste nervebaner, og vi hadde nok med aa proeve aa foelge den litt skjeve og fremmede rytmen uten aa traakke paa noen av de flotte sariene som svingte rundt oss. Etter at vi hadde danset litt, blitt filmet og tatt bilde av, fulgte brudgommen oss ut og takket oss for at vi kom innom foer vi fortsatte bortover gata. Det eneste som kunne avlsoere hva gutta nettopp hadde vaert igjennom var de salige smilene som preget ansiktene vaare helt til vi naade tolkens bolig. Der hadde vi et hyggelig iskrem-nachspiel med en 10 maaneder gammel prinsesse ved navn Heli (tolkens barnebarn).

Naa er det ikke lenge til vi skal ta paa oss antropologhatten og "go native" heller. Gaar alt som planlagt drar vi paa onsdag til en liten landsby ved navn Sosiya hvor vi skal bo hos landsbyoverhodet og intervjue boender i naeromraadet. Der er det ikke internet, og bare en liten stripe i landsbyen som har telefondekning, saa da blir det nok relativt stille fra oss en stund, men desto mer aa skrive om naar vi vender tilbake til "sivilisasjonen"... om vi vender tilbake.

En varm tikka masala-hilsen fra fire straalende gutter og til dere som gidder aa fryse dere hakk i hjel hjemme i Norge. Her nytes den indiske sommeren.

v/ den yngste