Ahmedabad

(vet at simon allerede har postet, men heller for mye enn for lite)


India er et stort land.

India er et vannvittig stort land. I gaar formiddag, paa noeyaktig samme tid, satt jeg paa hotelrommet i Hyderabad.
Vi befinner oss naa ca 900km nord-vest, i byen Ahmedabad. Det foeles surrealistisk aa kun bruke halvannnen time paa en slik distanse, men samtidig er det en lettelse. Ahmedabad ligger i delstaten Gujarat. Dette er en rikere stat enn Andhra Pradesh, som vi nettop har forlatt. Den angitte rikere tilstanden er ikke noe man oeyeblikkelig legger merke til, der man foeres fra flyplassen til Sidi Sayid Moskeen i sentrum. Ut av vinduene paa en 1960-talls Ambassador stirrer fire hvite ansikt. Hva vi ser er et trafikkaos ulikt noe annet. Vi passerer slumomraader, og tynne hundekropper. India er oekonomisk fattig, men samtidig saa utrolig rikt. Rikt paa kultur, kunnskap og stolthet. Alle vi moeter her i byen smiler til oss. De proever seg paa noen engelske gloser, og ler litt.
Da vi ankom Hotel Rupali igaar ble vi fulgt opp paa taket av et slitent bygg. I naborommet i tredje etasje satt en liten gruppe japanske backpackere. Et lite baal, oppe paa en avlukket forhoeyelse, varmet vannet i en kjele. 320 rupier for alle fire! Ok tenkte vi. Vi gaar ihvertfall ikke til sengs alene. Madrassene vaares har nok et rikt, biologisk mangfold.
Vi tuslet rundt i naeromraadet og fikk orndet et Indisk sim-kort. Hvis telefonnummer er +919904414508.
Simon og Christian brukte litt tid ute paa taket, sammen med noen lokale, og resultatet var nesten to sider med Engelsk-Gujarati. Nyttig.

Omraadet minner litt om Hyderabad. Sikkert like mye som en inder mener at Lillehammer vil likne paa Tromsoe.
Vi startet dagen idag med aa finne et postkontor. Dette var en opplevelse.
Jeg skal ikke skrive for mye om det, men for de av dere som ikke faar se pakkene med overfloedige klaer vi sendte hjem, vil jeg proeve aa beskrive prosessen og de ferdige pakkene.
OK. Vi ankom postkontoret, for deretter aa bli huket tak i en liten inder. Denne lille mannen griper tak i posene vi har med, og foelger oss ut. Paa fortauet bretter han ut et lite teppe, og vips har han tryllet frem noen sysaker, noen filler og en haug konvolutter. Den lille mannen starter aa pakke tingene vaares. Hver pose blir noeye surret, og pakket. Straks har vi enda en liten mann foran oss. Han tar plastposen med toeyet vaart i, og vips har han sydd hele saken inn i en et linklede. Vi skriver navn og adresse paa "puten" var, og det er saavidt vi rekker aa fullfoere foer en av de smaa mennene har startet aa forsegle "posen" med god gammeldags forseglingsvoks.
"By Air Registered Parcel" skriver vi til sist paa toeystoffet som skal frakte vaare ekstra gensere og vanntette jakker hjem til Norge. God Tur!

Naa skal vi ut aa se om vi kan oppdrive noen kontakter.

Hilser fra alle!


v/bendik