Bilder fra Sosiya og Alang

Denne jenta var ei av de som giftet seg paa bryllupet hvor vi ble tvangsforet med sukkerballer. Hun var overbevist om at Simon var en jente, noe som moret vertene vaare noe fryktelig. Naa har jeg laert aa si Chokro Cho, som betyr "Jeg er en gutt".
Denne gubben er den eneste lavkasten i landsbyen. Han bor i et hus som ikke er stort mer enn et skur og livnaerer seg av maten han faar naar han spiller trommer paa bryllup og andre festlige anledninger. Det er mange harde skjebner i dette landet.

De korrupte forskerstudentene har latt seg kjoepe for noen "cold drinks" og koser seg med pepsi og "thumbs up" i hovedhuset til plot nr. 120. med god utsikt til skipene sm hugges. I denne rapporten blir nok ikke mye kritikk ;)
SS Blue Lady, tidligere SS Norway, ligger rett bak aakeren. Denne horisonten tok det litt tid aa bli vant til.
Skolen i Sosiya. Noen av klassene hadde skole paa et jordgulv ute. De litt eldre klassene hadde skole innendoers. Uansett standarden paa skolen var det i det minste flittige elever. Som takk for oppholdet donerte vi en slant til skolen da vi dro.
Christian intervjuer en bonde som bor tett opp til skipsopphuggingsfeltet. Tross forurensningen hadde han veldig god papaya. Bak til hoeyre staar kona hans. Indiske kvinner, ihvertfall i tradisjonelle familier, holder seg stort sett i kulissene.
Et morgenbilde fra der vi bor. Det er grytidlig morgen og disen letter rundt skipene. Opphuggerne er for lengst i sving. Foer hugget de paa skift 24 timer i doegnet. Naa er det bare 12 timers arbeidsdag. Uansett vaer, og selv naar skipene blir loeftet opp av hoeyvannet. Det er ikke rart det fort kan skje ulykker.

v/ Simon

Sosiya

Det har gått en stund siden vi sist ga dere der ute en skikkelig oppdatering. Som mange av dere vet har vi tilbragt en uke i landsbyen Sosiya, noen mil sør for Bhavnagar. Her har vi sett nærmere på hvordan skipsopphuggingsindustrien har påvirket det lokale jordbruket og de sosiale forholdene på landsbygda. Uken var fylt av opplevelser, og vi ble stadig overrasket over folks gjestfrihet. Vi forsto også at det å ha en så stor industri som nabo kan bety så mangt. For noen er det et livsgrunnlag, mens andre knapt bryr seg om hva som foregår i sin egen bakhage.
Vi blar kalenderen tilbake til fredag ettermiddag i uke 6, og lar ordene beskrive resten.


Sosiya – Der tradisjonelt jordbruk møter million-dollar business.

Det er skumringstid, på grensen til mørkt.
2000 Mangotrær og et hundretalls kokospalmer kaster svake skygger over den bløte jorda. Vi kan se de gule lysstrålene fra en enslig lyktestolpe, og musikken fra et gammelt Panasonic stereoanlegg renner ut fra en stråhytte i nærheten. Over oss henger stjernene som et mykt teppe. Klarere enn noen ville tro. Luftfuktigheten er nokså høy og jorda er fuktig. I det fjerne hører vi et dypt, men stumt, tordenskrall. Våre lokale guider og verter virker uanfektet, og forteller oss mer om hvor søt frukten er i dette området. Det er noe av det landsbyen er kjent for.
Det er fredag kveld den 9. februar. Vi befinner oss i den lille landsbyen Sosiya. Med sine 3500 innbyggere er den ikke særlig stor, men for oss slitne storbyhunder er den et vakkert avbrekk. De fleste her er bønder, og slik har det alltid vært. Her dyrker de forskjellige grønnsaker og frukt, og de er særdeles kjent for sine søte Mangoer og Chikkos. Men det er ikke på grunn av de søte fruktene vi er her.
Februar måned er langt fra monsuntiden. Det vil ikke falle noe regn her på de neste 4 månedene.
Hva var det så vi hørte, der borte i det fjerne, spør vi. Selv om vi aner svaret.
''Ship breaking'' er svaret vi får.
Lyden av 100 tonn med stål som treffer hardpakket og våt sand kan fort forveksles med torden. Vi er ikke sikre på om det var et skrog eller et midtparti som måtte gi etter. Men det var ikke det første på disse kanter.
Alang Sosiya Ship Breaking Yard (senerer referert til som ASSBY) ligger noen kilometer unna, og det nærmer seg slutten på en lang arbeidsdag. Offisielt har de jobbet fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Kanskje noen jobber lenger. Kanskje ikke. I India er det store avvik fra teori og praksis.
Da vi ankom området tidligere på dagen passerte vi et hundretalls utsalgssteder hvor man finner dusjhoder, vasker og toaletter. Du finner også kompressorer, senger, flytevester og madrasser. Hvis det ikke finnes her, har det ennå ikke blitt lagd. Varene kommer fra hele verden, og hørte tidligere hjemme på skip. Her har du kapteinens private bibel, og kokkens favorittforkle.
Her ligger også en restaurant, og 150 meter lenger borte deler et skilt veien i to. 'Teksten ''Safety Is Our Motto'' ruver foran oss. Om vi tar til høyre passerer vi under skiltet ''Alang Sosiya Ship Breaking Yard'', hvor veien ville ha ledet oss direkte til forlatte skip og hvileløse blåselamper.
Istedet tar vi til venstre mot landsbyen Sosiya og vår vert ,landsbyhøvdingen, Bhagwat Singh. Store, åpne jorder fyller utsikten, og palmetrær suser forbi. Til høyre finner vi Mangotrær, og mot venstre ser vi noen små jordlapper hvor de dyrker hvete. Retter vi blikket en smule lenger bort ser vi noe som ikke hører hjemme på noe jorde. I horisonten ruver SS Blue Lady, tidligere kjent som SS Norway. For å få dette klart, og for å gi den kjære leser et inntrykk av hvordan dette føles, skal jeg prøve å beskrive synet. Lukk øynene og forestill deg Hedmarks store, rullende, åker-landsskap. Jordene ser ut som store bølger, der de sluker både halmballer og traktorer. Prøv så å plassere et hvitt- og blåmalt cruiseskip nedi en av disse dumpene. Du ser ikke hva det hviler på. Men dets tilstedeværelse er enorm. Det ligger der, og det ser ikke naturlig ut. Skipet ligger forankret noen hundre meter fra land. Om det hugges eller ei vet vi ennå ikke. Rettsaken som skal bestemme den Blå damens fremtid starter i Delhi en gang mars. I mellomtiden står arbeidere på land og planlegger hvordan de skal få henne ''fra hverandre''.
Den første kvelden vår forsvinner raskt inn i mørket. Etter å ha fått servert kokosnøttmelk hos forskjellige jordbrukere drar vi ut for å spise en sen middag på den ensomme restauranten. Alene i verdens største Ting & Tøy butikk. Middagen hadde nok smakt, hadde det ikke vært for at undertegnede hadde nevneverdige problemer med den lokale bakteriefloraen. De andre så ut til å nyte det, til stor glede for servitøren som aldri ville latt en tallerken stå tom.
På humpete veier går returen tilbake til det veldige murhuset, med sitt ruvende tårn. Det skal bli vårt hjem den neste uken, og vi finner oss godt til rette i 2. etasje. Ahmedabads støyende trafikk, og Hotel Roopalees noe ubekvemme eim savnes ikke. En mann med navn Karan har sittet på rommet vårt og holdt øye med oss, men forlater rommet når han ser at vi begynner å legge oss og at gjestene tydeligvis har det de trenger. Kort tid etter at lyset er slukket sovner fire norske studenter og en indisk tolk, med blandede forventninger og håp.

Det er tidlig lørdag morgen. Magen krangler litt, men skuet som åpenbarer seg foran oss får kroppen til å ta det med ro. Bak en liten bakketopp, der hvor en sari-kledd kvinne leder en uvillig bøffel, stiger solen opp. Den kaster et varmt lys mot slitne ansikt, og gir de som ennå ikke har forlatt den varme sengen et varsel om at dagen har begynt.
Etter at alle er oppe får vi servert nydelig te, slik som den kun smaker i India, og tanker om hvordan dagen skal struktureres surrer rundt bordet. Først går turen tilbake til restauranten blant Khadas'ene. Varm upmaa, en slags cous-cous aktig rett, smaker godt for alle ganer. Servert til får vi både melk og såkalt ''butter-milk'', en gjæret melk som kan minne mye om tynn kefir.
På veien tilbake til landsbyen forsvinner en sølvgrå Toyota Qualis 2,4 D HS under ASSBY skiltet. Nervøse nordmenn i baksetet stirrer på hverandre. Vi hadde håp om å få se opphuggingsområdet, men ikke som den første hendelsen på dag nummer én. Vi passerer sikkerhetssjekken, og inn på den lange veien som strekker seg helt fra plot nummer 1 til nummer 168. Langs oss passerer menn med tau, stålwire og verktøy. De har alle noe å gjøre, men synet av vestlige får de til å stoppe opp. Vi kommer ikke inn ubemerket, og kort tid etter har vi en motorsykkel på hjul. Sjåføren vår blir bedt om å snu. Vi trenger godkjennelse og godvilje for å komme inn her. Og dette er ikke dagen. Kanskje senere tenker vi.
Vi fortsetter dagen med et besøk på den lokale barneskolen, og rektor viser oss stolt rundt. Skolen er landsbyhøvdingens hjertebarn, og det synes. Den er nokså moderne, og elever og lærere virker veldig fornøyde. Bak skolemurene skimtes et par kilometer med dyrket mark, fulgt av en lang sandstrand hvor store skip hviler. Noen lener seg litt mot venstre, andre litt mot høyre.
I et av skolens klasserom inviteres det til spørrerunde. Det vil si at vi setter oss på platået lærerne vanligvis står på, mens skolens ansatte setter seg i en ring rundt oss. ''Fortell oss om Norge! Hva er valutaen? Hvor mye får en lærer betalt? Hvor mye kostet det å reise hit? Hvordan er det norske jordbruket?'' Når det gjelder de økonomiske spørsmålene vet vi ikke helt hva vi skal si. Å si at en NOK tilsvarer syv rupier er greit. Å deretter fortelle at billettene våre kostet ca. 40000 rupier føles rart. Vi prøver å understreke at priser er høyere i Norge og at lønninger er deretter. Jeg tror vi klarte å si det på en fornuftig måte. Jordbruket derimot turde vi ikke snakke så mye om. Traktorer i million-klassen, med varme i førerhuset og sat-nav? Et jordbruk hvor store deler er sponset av staten? Slakting av masse dyr? Vi droppet det.
Etter endt skolebesøk får vi knapt summet oss før det inviteres til dobbelt-bryllup! Vi får beskjed om at festlighetene begynner klokken 11 og de skal vare til klokken 21. Men våre kjære verter tror det rekker med selve seremonien, og kanskje litt mat om vi ønsker. Selve seremonien er veldig flott! Det er rigget til en slags scene på noens terrasse, og husets tak er forlenget med et stort seil. Det er bygget to åpne kabinetter med girlandere og fine dekorasjoner, og seilet er også prydet med blomster og annet glitter. Inn mot husets forgår er det bygget en høy port, også dekorert på samme vis som resten av scenen. Derunder står to brudgommer, i tradisjonelle drakter, med turbaner og krumsabler. De føres inn under seilet, og frem mot husets terrasse hvor de to, åpne kabinettene, er bygget. Der blir de innviet og avfotografert, mens kvinnene under seilet synger bryllupssanger. Flertallet av mennene sitter ved et annet hus og spiser mat, mens de få av mennene som vil se på må stå utenfor seilduken. Etter en stund føres brudene inn, og med ryggen vendt mot publikum sitter de ansikt til ansikt med sin kommende ektemann, tildekket av slør. Seremonien er nokså rolig, og vi blir tatt med bort til en paviljong, laget av kokospalmer og presenninger. Her i skyggen sitter de eldre herrene og konverserer. De røker litt tobakk og lar kroppen hvile etter et stort måltid. Seremonien så de aldri. Slikt har de vært med på før.
Vi blir ført ned til huset der maten serveres. Her blir vi plassert på verandaen, slik at de er kortest mulig avstand til mer mat. Gjestene skal ikke vente lenge før de får påfyll, noe vi får mer enn nok av. Mye av maten er veldig søt, på grensen til å gi akutt diabetes. Samme hvor mye vi spiser blir det aldri mindre på tallerken vår. Vi klarer aldri å få frem at vi har nok mat, noe servitørene utnytter grovt. Selv tolken vår ser ut til å ha problemer med å unngå den konstante flyten av mat. Når vi tror at det hele er over kommer en bli mann bort til oss. Vi får jammen se å gape opp, for her kommer det en sukkerball til. ''Opp med munnen kjære deg!'', ber han før han varsomt trykker maten inn i munnen vår. Man kan vel kalle det gjestfrihet, selv om det er på grensen til ubehagelige.
Som et endelig tegn på at måltidet er over vasker vi hendene våres over matrestene, før vi ruller ned bakken mot huset der vi bor. Jeg, Lars og tolken Sheival smetter opp på rommet og styrter til sengs. Simon og Christian slipper ikke unna. De blir tilbudt lunsj, og ofrer seg for gruppa. Stakkars jævler tenker vi, der vi ligger med pustevansker og mager stramme som trommeskinn.
Lørdagen gikk fort forbi, og til tross for at den kan ha virket som et eneste stort gilde fikk vi faktisk gjennomført to veldig nyttige intervjuer. Vi var på god kurs, og så fort søndag morgen lot sine stråler gli over horisonten var vi klare for arbeid. Simon ville helst ikke høre ordet ''sukkerball'', og hadde såvidt begynt det som skulle bli en ukes lang krangel med fordøyelsen. Jeg var frisk igjen, og ved godt mot.
Vi intervjuet et par jordbrukere, og til vår store overraskelse ble det allerede nå et nytt forsøk på å se opphuggingsområdet. Denne gangen gikk vi til fots, og entret Alang Sosiya Ship Breaking Yard via jordene i vest. Vi var i enden av området ved plot 168. Søndager er fridag, noe som gjorde at vi fikk vandret nokså fritt omkring. Vi hadde en lokalkjent med oss, og det at han var kompis med absolutt alle vi møtte hjalp oss en del. Sønnen til verten vår driver plot nummer 100-og-et-eller-annet, og her slapp vi rett inn. Der lå det to ''mindre skip'', på rundt 10,000 tonn. Arbeiderne som var tilstede snakket gjerne med oss, innimellom et slag cricket riktignok. De nevnte hvordan man snart kom til å begynne huggingen av SS Blue Lady, og at de måtte begynne arbeidet der hun lå nå, for så å slepe henne videre inn. Etter litt sightseeing satte vi oss på en terrasse og drakk Pepsi. Utsikten var det ikke mye å utsette på. ''Hvordan det føltes?'' Helt sprøtt vil jeg si!
Iløpet av den kommende uken intervjuet vi ca mange bønder, samt et par andre lokale. Vi forhørte oss om forandringer i jordbruket, og om hvordan lokalsamfunnet hadde endret seg.
De færreste så ut til å ville relatere nedgang i jordbruket med evt. forurensning, og mangelen på vann skyldtes nok ikke salget av vann til opphuggingsindustrien. Vi fikk høre mange versjoner av de samme historiene. Vi fikk se hvor viktig skipsopphugging var for de som ikke lenger klarte å livnære seg av jordbruket. Til tross for at industrien som kom til Alang og Sosiyas kyst i 1982 hovedsaklig har arbeidere fra fattigere strøk i India, som Orissa og Bihar, finner stadig flere lokale arbeid langs strendene. Dette er mye på grunn av at arbeidet gir bedre avkastning enn jordbruket, samtidig som at det ikke krever fullt like mye arbeid. ''Også har de jo fri på søndager!''
Svarene vi får i intervjuene er veldig interessante, selv om mange kan bli like.
Behandlingen vi får av bøndene vi intervjuer er som oftest strålende. Vi blir tilbudt sukkerrør, kokosnøtter, ny-ristede peanøtter, puffet hvete og en kopp te. De har ikke mye å rutte med, men de gir så utrolig mye av seg og sitt til oss. Et av intervjuobjektene hadde en nokså forslått tommel, med et kraftig kutt. Dette er en sak Dr. Bjølset og Søster Simon tok på seg. De besøkte den gamle bonden tre dager på rad, for å gi oppfølging og se hvordan ting stod til. Pyrisept og bandasje erstattet fuktede te-blader, noe såret antakeligvis hadde godt av. Ifølge de nye, vestlige, landsbylegene var mannen fra seg av glede allerede etter første behandling. Dette viste han ved å gripe tak i nærmeste spade og løpe ut på jordet. Der spadde han så jorden sprutet. Tilbake kom han med nevene fulle av søtpoteter. Ifølge de nye, vestlige, landsbylegene smakte visst disse utsøkt!

Dagene i landsbyen gikk fort. Vi stod nokså tidlig opp, for så å sette ut på leting etter nye bønder. For hver dag som gikk ble vi bedre og bedre kjent med tolken vår, 21 år gamle Sheival. Han har studert engelsk litteratur i tre år, og tar seg nå et friår for å drive litt research og lese flere bøker. Til neste år planlegger han å begynne med en Master, men føler selv at han har god tid. Han er på mange måter en moderne inder, og har mer eller mindre forlatt sin opprinnelige religion, Hinduismen. Han føler at karrière-jaget de fleste andre på hans alder driver er usunt, og at det umulig kan være et godt grunnlag for å få en jobb du trives i. Han vil heller nyte livet, møte nye mennesker og se nye steder. Vi kunne antakeligvis ikke ha fått en bedre tolk. I tillegg til å passe perfekt inn i gruppa, gjør han en strålende jobb for oss.
Uken nærmet seg raskt slutten. Vi fikk tatt noen oppsummerende intervjuer med et par gode kontakter i landsbyen, og vi intervjuet verten vår i tillegg. Som landsbyhøvding sitter han på mye nyttig informasjon om både landsbyen og skipsopphuggingsindustrien.
I løpet av uka var vi også på et par middagsbesøk. Vi ble servert tradisjonelle retter, i litt mer avslappede omgivelser enn i bryllupet. Alle vi møtte i landsbyen hilste oss med åpne armer, og det var nesten rørende å bli så godt mottatt. Det er ikke ofte det kommer vestlige hit, og de lokale er naturligvis nysgjerrige på vår kultur og vårt land.
På torsdagen før vi dro gjorde vi en siste visitt til ASSBY, denne gangen var vi i følge med en av de mange vanntransportene til området.

En blå New Holland 3030 fyres opp. De 35 hestene trekker følget ut fra Bhagwat Singhs eiendom. På hjulbuen sitter fem gutter i tjueårsalderen. De klamrer seg til den ettermonterte kalesjen, og bak dem skvulper det i en 3000 liters vanntank. De har nettopp blitt fortalt at det er vanlig arbeidsdag på ASSBY, og at ikke alle liker fremmede der. Om noen spør dem, må de si at de er fra SAVE, en indisk NGO som skal ta vannprøver. Å si at man bare skal på besøk er visst ikke lurt. Det har hendt at de som bare er på ''besøk'' ikke har forlatt området.
Traktoren nærmer seg GMBs checkpoint, og den ruller sakte forbi hovedporten. Eimen i luften er noe de færreste kunne tenke seg å puste inn 12 timer om dagen. Likevel har dette området gjestet opp til 30,000 arbeidere.

Det er fredag morgen. Vi er klare for avreise. Gårsdagens visitt til ASSBY var nokså kjedelig. Vi måtte vente på terrassen hvor vi drakk Pepsi forrige gang, mens sjåføren vår kjørte vannet rundt til de forskjellige plot'ene. Det var kanskje like greit. Vi hadde opplevd utrolig mye. Langt mer enn det jeg har skrevet om her. Etter en skikkelig runde med farvel og takk for alt, og trusler fra en gammel bonde om at jeg bildet jeg tok av han skulle være i Sosiya om nøyaktig én måned fra den dagen, dro vi fornøyd avgårde mot Trapaj. Der skulle vi si farvel til Sheival, som skulle mot Ahmedabad. Vi derimot trengte ferie. Diu var destinasjonen.



Takk til alle i Sosiya for et nydelig opphold, og varme hilsener til deg, kjære leser.
v/Bendik


bilder kommer forhåpentligvis senere

Syndens Oey

Naa skrives jeg fra en nettkafe i Diu, syndens oey i Gujarat. Etter en uke i den lille landsbyen Sosiya, dro vi rett til Diu. Det er en liten halvoey som ble loesrevet fra Portugal foerst i 1961. Derfor er den under juridiksjon fra Delhi og er untatt alkoholforbudet som finnes i resten av Gujarat. Her er det nydelige strender, varmt vann, god mat og billig oel. Derfor tar vi oss noen dagers avbrekk her, foer vi skal snoere sammen de siste traadene i feltarbeidet vaart med et par intervjuer i Bhavnagar og Ahmedabad.

For de som er interessert i hva som har skjedd den siste uka... Det kommer mye mer om den utrolig spennende og beste uken vi har hatt i loepet av de naermeste dagene. Det er bare saa mye a prosessere i hodene vaare, og kroppene vaare trenger litt sol og varmt havvann for aa lade opp igjen batteriene foer vi setter oss lenge nok av gangen i en internettkafe til aa kunne blogge om alle de opplevelsene.

v/ Simon

foerste reisebrev fra bhavnagar

hei og haa! idag har lars og undertegnede (christian) tatt bussen til bhavnagar, som blir vaart siste stoppested foer sosiya. imorgen vil bendik og simon foelge etter med vaar nylig ansatte tolk, som skal vaere med oss i en uke. bussturen var en flottanes opplevelse. tre og en halv time i en flott buss, dog foruten A/C, passe full og med en god gammal stuetv bak et pleksiglass. paa denne ble det fra foerste stund vist en livlig bollywood film, og lyden kunne nok ikke ha staatt noe saerlig hoyere paa enn den gjorde. allikevel duppet vi av mens tomt, toert landskap rullet forbi. avbrutt av noen smaa landsbyer hist og her. bussen stoppet paa de faa kryssene veien stoette paa, og det var alltid et eller annet menneske paa den mest gudsforlatte plass. halvveis var det rast paa indias svar paa kvam i gudbrandsdalen med paafyll av vann og lufting av svett bakende. vel fremme fikk vi rotet oss frem til hotel mini som faktisk er et helt ok sted.

siden ble det forsoekt aa faa kontakt med bhavnagar universitet. godt hjulpet av to unge gutter fikk vi lagt noen kilometer med campus-veier bak oss. det beste vi fikk ut av dette var en bjeffende mann ved agriculture-fakultetet (tror vi) som fortalte at de ikke visste noenting om dette. han henviste til andre landbruksuniversiteter og var egentlig saers lite interessert i aa hjelpe til i det hele tatt. dette tok futten ut av oss saa vi dro tilbake til hotellet for aa samle krefter, noget slukoeret.

saa naa sitter vi paa en internett kafe som vi egentlig ikke vet hvor er. vi spurte en liten gutt, og han fulgte oss hele veien, da han var i samme aerend. men dette stedet hadde vi neppe funnet paa egen haand!

det naermer seg leggetid og landsbyliv.

god kveld fra oss

Gandhinagar - et ordenshelvete i kaosets paradis

Gandhinagar, er den siste av Indias tre planlagte byer. Det vil si at foer forste stein var lagt var hele byen tegnet opp av to indiske arkitekter. Den ble bygget for aa vaere Gujarats administrative hovedstad og fungerer som det idag.

Jeg og Bendik dro til Gandhinagar i dag, for aa gjennomfoere et intervju med Gujerat polution control board som ironisk nok forkortes til PCB. Vi hadde tenkt aa ta bussen, men da vi kom saa langt som til busstoppet som foerer til Gandhinagar ble vi losset inn i en privatbil som fungerte som bussubstitutt og antageligvis ekstrainntekt for bileieren. Vi dro avgaarde 15 stykker i en litt for liten jeep. Der satt det heldigvis en mann som jobbet i den sektoren vi skulle til og som kunne hjelpe oss dit vi skulle. Det finnes nemlig ingen bydeler eller gater i Gandhinagar. Byen er delt opp i 30 sektorer og vi skulle til sektor 10A. Ellers er det som aa komme til et helt annet land. Etter min mening ligner det mest paa sydfrankrike. Store gressgroenne rundkjoeringer, helt rette todelte veier, med groent gress i midten, alle eiendommer er helt firkantet med store firkantede betongbygninger og golde sletter rundt.

Endelig fremme hos PCB maate vi bare komme oss gjennom militaerforlegningen paa utsiden, sikkerhetsvaktene paa innsiden og til et venterom. Der kom vi foerst i prat med en kar som eide noen svaere kjemikaliefabrikker og skulle soeke om tillatelse til aa forurense. Han lurte svaert paa om vi var utenlandske investorer. Det var fryktelig fristende aa skryte paa oss noen norske oljemilliarder som skulle investeres i skipsopphuggingsindustrien, men etter aa ha tenkt litt paa HIOs gode navn og rykte fortalte vi at vi var studenter som skulle forske paa land og vannforurensning. "Ok", sa han. " I'm the polluter". Da han var godt kom vi i prat med noen indere som ventet paa tillatelse til aa inportere kull fra den utrydningstruede indonesiske regnskogen... De var i det minste hyggelige med oss.

Etter et par begivenhetsrike timer paa venterommet ble vi invitert inn til Mr. Tayugi Sir. Bak en enorm og luksurioes kontorpult kikket intervjuobjektet vaart ned paa os og ba oss sette oss ned. Vi ga han permen hvor vaar letter of recomandation laa forrest. Selvom vi presiserte at det bare "the first page concerns this business" bladde han i 10 minutter gjennom alle papirene vaare. Heldigvis var det meste av den sensitive informasjonen vaar paa norsk og ingen kontakter eller planer nevnt, ellers kunne prosjektet vaart sett litt daarlig ut. Etter at han hadde stirret litt rett gjennom oss, bjeffet noen ordre paa "not talking to you, its the local language which you don't understand", sendte han oss ut, sa at de bare kunne svare paa tre av spoersmaalene og at svarene var yes, no og nothing, og ba oss komme tilbake om en og en halv time fordi det var lunsj. Greit nok sa v, siden vi har laert at lunsjtid er hellig i India, og vandret over til sektor 11C for aa spise lunsj selv.

Da vi kom tilbake fikk vi moete en litt hyggeligere mann. Likevel begynte intervjuet med at han krevde aa faa intervjuguiden vaar og ga den andre kopien ga han til medhjelperen sin. Saa begynte han aa fortelle oss hva asbest, olje og ballastvann var og ramset opp en god del annen unyttig fakta, mens medhjelperen hans satt bak oss og saa paa hva vi noterte. Der kom endelig min urstygge haandskrift meg til god hjelp ettersom den ligner mest paa forkroeplet arabisk, og jeg kunne skrive saa kritisk jeg bare ville. Etter aa ha hoert en god del om hvordan skipsopphuggingsindustrien ikke forurenser det minste lenger, hvordan Alang har verdens mest miljoevennlige opphuggingsstandard og en anstrengt kopp te, kom vi oss ut igjen til de rette gatene i sektor 10A. Vi tok rickshaw gjennom et par sektorer til busstasjonen, og tok en overfylt buss fra foer krigen tilbake til Ahmedabad. Det var en herlig tur, og vi kom til og med i prat med et par indiske jenter, en sjelden opplevelse her nede.

Tilbake paa hotellet la vi oss til aa sove, utslitte etter vaart foerste moete med indisk byraakrati. Naa skal det bemerkes at vi fikk jo litt informasjon ut av intervjuet, og det er jo viktig aa hoere "den andre siden".

Bilder fra Ahmedabad

Det blir mye bilder av barn her men det er vanskelig aa unngaa,for saa fort man drar opp et kamera hopper det minst et barn foran det som skal bli tatt bilde av.Dette er foran en av Ahmedabadsstoerste og fineste moskeer.
Krydderbod: Her er det mye rart. Inkludert for skjellige soetsaker og snacks, som alle er blandet med nikotinholdige Betelblader;Indias sigarett/snus.
Jaggu er vi vant til aa ta oss over tettpakkede gater, men denne rickshaw-korken ble visst litt i meste laget for Lars.

v/ Simon

Asbest og bryllup

De siste dagene har vaert saapass spekket med opplevelser at det har vaert vanskelig for noen av oss aa sette seg ned og skrive her. Vi vil bare ut igjen, gaa rundt og oppleve mer av India. Loerdag var en slik dag. Vi skulle foerst paa besok til en kontakt som bodde litt i utkanten av sentrum. Vi var invitert hjem til han, og etter en lang prat tilboed de oss, som skikken er mat. Det var forste gang vi spiste hjemmelaget mat, og det var en av de beste middagene vi har spist her. I motsetning til oss spiser indere soet mat foerst, og her besto det av bla. mango pickles og en veldig soet krem med druer i. Kontakten vaar hadde tidligere jobbet ved et kraftvaerk og fortalte om hvordan han fikk sparken et halvt aar foer pensjonstid og ble forsoekt tatt av mafiaen, da han begynte aa avsloere at arbeidere ble eksponert for asbest uten noen spesiell beskyttelse. Naa driver han sin egen lille NGO som jobber mot asbestbruk i India. De har saa godt som ingen ressurser, men gjoer et enormt arbeid likevel.

Kontakten vaar snakket ikke saa godt engelsk, saa han hadde med seg tolk. Etter moetet ble vi invitert hjem til han for aa spise is og moete familien hans. Paa vei dit gikk vi forbi en bakgaard hvor det var veldig hoey musikk. Vi spurte hva som foregikk der, og foer vi kunne registrere ordet "bryllup" ble vi dratt med inn, satt paa troner midt i brylluppet, og saa dratt inn i dansen. Paa et oeyeblikk var vi blitt midtpunktet i en tradisjonell indisk bryllupsfest. Vi ble dratt med i dansen, og der slutter de noeyaktige beskrivelsene. De sammenlagte inntrykkene var nok til aa kortslutte selv de kraftigste nervebaner, og vi hadde nok med aa proeve aa foelge den litt skjeve og fremmede rytmen uten aa traakke paa noen av de flotte sariene som svingte rundt oss. Etter at vi hadde danset litt, blitt filmet og tatt bilde av, fulgte brudgommen oss ut og takket oss for at vi kom innom foer vi fortsatte bortover gata. Det eneste som kunne avlsoere hva gutta nettopp hadde vaert igjennom var de salige smilene som preget ansiktene vaare helt til vi naade tolkens bolig. Der hadde vi et hyggelig iskrem-nachspiel med en 10 maaneder gammel prinsesse ved navn Heli (tolkens barnebarn).

Naa er det ikke lenge til vi skal ta paa oss antropologhatten og "go native" heller. Gaar alt som planlagt drar vi paa onsdag til en liten landsby ved navn Sosiya hvor vi skal bo hos landsbyoverhodet og intervjue boender i naeromraadet. Der er det ikke internet, og bare en liten stripe i landsbyen som har telefondekning, saa da blir det nok relativt stille fra oss en stund, men desto mer aa skrive om naar vi vender tilbake til "sivilisasjonen"... om vi vender tilbake.

En varm tikka masala-hilsen fra fire straalende gutter og til dere som gidder aa fryse dere hakk i hjel hjemme i Norge. Her nytes den indiske sommeren.

v/ den yngste

Naa ligger bildet av vaar venn Ramesh fra Rajestan ute her: http://feltarbeid.blogspot.com/2007/02/utvikling-ja-men-hvilken-vei.html

Bilder fra Ahmedabad og Hyderabad

Her kommer endelig noe lenge etterspurte bilder.



To nydelige smaatroll vi ble venner med paa gata hvor de satt med moren og broedrene (under). Tross de utrolig enkle kaarene og at de tydelgvis ikke hadde mye aa leve paa, var de veldig stolte og vennlige, ville prate og bli tatt bilde av. Slike oeyeblikk glemmer man ikke saa fort. Og smaajentene hadde en like vakker latter som de smilene dere ser paa bildet her var straalende.
Vi var en liten tur i Vitoria Gardens og fikk paa et blunk ca. 30 venner. Her ser dere Christian med noen av dem.
Bilde fra toppen av Sharminar i Hyderabad. Yrende markedsliv.
Christian, Simon og Lars som speider ut fra det over 500 aar gamle fortet Golkonda i Hyderabad.
To indiske turister benytter annledningen til aa bli fotografert sammen med en av de lokale hvithudete attraksjonene paa Golkonda.

Selvom det gaar for seg i traffikken saa florerer det av holdningskapende kampanjer. Det kan godt hende vi ser resultatene av de om noen aarhundrer. Likevel skal det bemerkes at prosentvis og forholdene tatt i betraktning, saa kan det se ut som om det er faerre alvorlige ulykker her enn i Norge.

Christian og Bendik i rickshaw paa vei til flyplassen i Hyderabad.
Her syes posten inn i "indiske pappesker". Disse fantastiske pakkene kommer nok til aa more mange postbud paa veien.

om det noedvendige

da kan vi virkelig slaa fast at turen er i gang. alle guttene har nu blitt innviet i staatoalettets magiske verden. sist ut var vaart franske alibi som holdt seg saa lenge det lot seg gjore, men til slutt maatte la det staa til. sannelig er det ett flott syn aa se to meter europeisk mann ta av seg buksene (jaggu!) foer det lille indiske gemakker inntas med brask og bram. det skylles og skylles med vann, da der ikke eksisterer noen spyle-anordning. men hvor blir vaart avfall av? er der et roer som tar det med ut i evigheten, eller ligger det bare aa dupper under vaart rom? dette spoersmaalet staar fortsatt uten svar.
nuvel, for andre som har utfoert bomelom i skog og fjell blir det som aa vaere paa tur samtidig som en er i byen, og man kan vel ikke si at det er annet enn stas?

en siste hilsen gaar til alle de jenter som har klaget paa hvor urettferdig det er at de maa sitte naar bimelim skal utfoeres. dra til india, for her kan deres mange aars trening komme til nytte! for oss blir jo detta omtrent som aa finne opp hjulet paa nytt.


hilsen gutta v/ "den gamle"

Da proever vi aa faa slengt ut noen bilder dere!
Vi skal antakeligvis forlate storbysamfunnet paa mandag, til fordel for den lille landsbyen Sosiya! Det blir nok spennende:)













Bendik poserer foran Indias stoerste Buddha statue, som maaler hele 18 meter.












Simon myser ut i sollyset etter foredrag ved Universitetet i Hyderabad













Her er Lars og Christian etter endt besoek av Charminar i Hyderabad.




Det var gutta paa tur. Saa naa vet dere hvem vi er. Saann i tilfelle dere ikke vet det. Skal faa ut bilder av mer eksotiske motiver senere. Tok utrolig lang tid aa laste de opp.

Snakkes

Ahmedabad

(vet at simon allerede har postet, men heller for mye enn for lite)


India er et stort land.

India er et vannvittig stort land. I gaar formiddag, paa noeyaktig samme tid, satt jeg paa hotelrommet i Hyderabad.
Vi befinner oss naa ca 900km nord-vest, i byen Ahmedabad. Det foeles surrealistisk aa kun bruke halvannnen time paa en slik distanse, men samtidig er det en lettelse. Ahmedabad ligger i delstaten Gujarat. Dette er en rikere stat enn Andhra Pradesh, som vi nettop har forlatt. Den angitte rikere tilstanden er ikke noe man oeyeblikkelig legger merke til, der man foeres fra flyplassen til Sidi Sayid Moskeen i sentrum. Ut av vinduene paa en 1960-talls Ambassador stirrer fire hvite ansikt. Hva vi ser er et trafikkaos ulikt noe annet. Vi passerer slumomraader, og tynne hundekropper. India er oekonomisk fattig, men samtidig saa utrolig rikt. Rikt paa kultur, kunnskap og stolthet. Alle vi moeter her i byen smiler til oss. De proever seg paa noen engelske gloser, og ler litt.
Da vi ankom Hotel Rupali igaar ble vi fulgt opp paa taket av et slitent bygg. I naborommet i tredje etasje satt en liten gruppe japanske backpackere. Et lite baal, oppe paa en avlukket forhoeyelse, varmet vannet i en kjele. 320 rupier for alle fire! Ok tenkte vi. Vi gaar ihvertfall ikke til sengs alene. Madrassene vaares har nok et rikt, biologisk mangfold.
Vi tuslet rundt i naeromraadet og fikk orndet et Indisk sim-kort. Hvis telefonnummer er +919904414508.
Simon og Christian brukte litt tid ute paa taket, sammen med noen lokale, og resultatet var nesten to sider med Engelsk-Gujarati. Nyttig.

Omraadet minner litt om Hyderabad. Sikkert like mye som en inder mener at Lillehammer vil likne paa Tromsoe.
Vi startet dagen idag med aa finne et postkontor. Dette var en opplevelse.
Jeg skal ikke skrive for mye om det, men for de av dere som ikke faar se pakkene med overfloedige klaer vi sendte hjem, vil jeg proeve aa beskrive prosessen og de ferdige pakkene.
OK. Vi ankom postkontoret, for deretter aa bli huket tak i en liten inder. Denne lille mannen griper tak i posene vi har med, og foelger oss ut. Paa fortauet bretter han ut et lite teppe, og vips har han tryllet frem noen sysaker, noen filler og en haug konvolutter. Den lille mannen starter aa pakke tingene vaares. Hver pose blir noeye surret, og pakket. Straks har vi enda en liten mann foran oss. Han tar plastposen med toeyet vaart i, og vips har han sydd hele saken inn i en et linklede. Vi skriver navn og adresse paa "puten" var, og det er saavidt vi rekker aa fullfoere foer en av de smaa mennene har startet aa forsegle "posen" med god gammeldags forseglingsvoks.
"By Air Registered Parcel" skriver vi til sist paa toeystoffet som skal frakte vaare ekstra gensere og vanntette jakker hjem til Norge. God Tur!

Naa skal vi ut aa se om vi kan oppdrive noen kontakter.

Hilser fra alle!


v/bendik

Utvikling ja, men hvilken vei?

Ramesh fra Rajestan

En halv dag i Ahmedabad har gjort det klart og tydelig hvor fantastisk det indiske folket er. En kommentar paa denne bloggen tar opp at vi har godt av aa oppleve aa vaere en minoritet for en gangs skyld. Ved middagsbordet i dag maatte vi stille oss spoersmaalet om vi, selvom vi jo er en minoritet, opplever noe som kan sammenlignes med Norge.

Naar vi gaar ute paa gata vekker vi mye oppmerksomhet. Folk er nyssgjerrige, kommer bort og snakker, lurer paa hvor vi er fra, og hvis vi ser litt bortkomne ut, eller ser ut som om vi lurer paa noe er det oeyeblikkelig minst 5 indere som gjerne vil hjelpe saa godt de kan. Det kan nok ikke sammelignes med aa vaere minoritet i Norge, hvor du raskt blir moett med mistenkeligjoering, en kald skulder og t.o.m. skjellsord fra folk som har alle ressurser tilgjengelig.

I natt bodde vi paa taketasjen paa et lite hotell ved moskeen i Ahmedabad. Hotellet hadde en frokost-service som bestod av Ramesh fra Rajestan. Han bor paa taket, hvor han har utendoers kjoekken over aapent baal. Her koker han the og kaffe, lager omelett og annen mat som han selger til gjestene. Han er 18 aar, og har antageligvis kommet til Ahmedabad for aa finne jobb. Vi satt paa taket med han utover kvelden og saa paa bildeboeker fra Norge, et land han mente lignet veldig paa Rajestan. Han brukte noen timer paa aa gi oss en lyninnfoering i Gujerati, det lokale spraaket. Han ble veldig glad og poserte i vei naar jeg ville ta noen bilder av han. Jeg skal proeve aa laste opp noen her naar jeg faar muligheten. Denne gutten er ihvertfall et godt bilde paa folk her. Han har ingenting, og lever av et uformelt og nesten parasittisk yrke paa hotelltaket. Han tjener antagelgvis akkurat til livets opphold. Likevel vil han gjerne bruke timer paa aa laere oss spraaket sitt og laere mer om oss. Uten aa soeke aa utnytte oss rike menn fra nord.

Vi kom til U-landet India for aa finne ut hvordan de kan bli mer utviklet. Jo lenger vi er her, jo tydeligere blir det at Norge har mye aa laere av denne eldgamle kulturen. Kanskje spessielt naar det gjelder integrering. Et tema vi nok kommer til aa skriver mer om etterhvert.

v/ Simon

Hyderabad - Ahmedabad - Bhavnagar

Det er nok en stekende dag i Hyderabad. Om faa minutter reiser vi til flyplassen for aa reise til Ahmedabad med Indian Airlines. Det var vanskelig aa faa tak i billetter, men i siste liten hjalp en liten porsjon flaks og "my new friend" til. I gaar kveld skulle jeg nemlig til en Mabood Electronics, et sony service center for aa faa tak i lader til kameraet mitt siden jeg glemte den hjemme. Det laa ca. 0.5 kilometer unna hotellet. Vi spurte rickshawfoereren om han kjente til Mabood electronics. Jajaja sa han og etter litt pruting dro vi avgaarde. Halvannen time senere hadde vi kjoert den halve kilometeren etter aa ha saumfart hele saa aa si alle smaagater og smug i rushtrafikken i Nampali (omraadet vi bor i). Det var der sjefen i elektronikkbutikken ringte og inviterte sin venn som var tidligere sjefsingenioer i Indian Airlines, mens vi drakk kaffe og ventet paa laderen som skulle komme fra andre siden av byen. Etter aa ha hoert hvor vanskelig det var aa komme dit, sa han at sjaafoeren hans skulle kjoere oss hjem.

Dette gir et lite bildet av to ekstremer vi moeter her i India. Veldig usikre og uforutsigbare tjenester paa den ene siden, og i litt finere omraader og butikker blir vi behandlet som konger, bevertet av minimum seks menn om gangen osv. Det kan kanskje ha noe med vaar norske oekonomi aa gjoere.

Til slutt var ihvertfall laderen i boks og vi dro ut for aa ha en fin siste kveld sammen med de andre gruppene foer vi drar hver for oss. Naa venter Ahmedabad, Bhavnagar, Alang og Gujerat. Der blir vi t.o.m. advart av Indere om at det er altfor varmt... Det er urovekkende, men demper ikke spenningen over at vi endelig skal sette igang med det feltarbeidet vaart.

V/ Simon