Det har gått en stund siden vi sist ga dere der ute en skikkelig oppdatering. Som mange av dere vet har vi tilbragt en uke i landsbyen Sosiya, noen mil sør for Bhavnagar. Her har vi sett nærmere på hvordan skipsopphuggingsindustrien har påvirket det lokale jordbruket og de sosiale forholdene på landsbygda. Uken var fylt av opplevelser, og vi ble stadig overrasket over folks gjestfrihet. Vi forsto også at det å ha en så stor industri som nabo kan bety så mangt. For noen er det et livsgrunnlag, mens andre knapt bryr seg om hva som foregår i sin egen bakhage.
Vi blar kalenderen tilbake til fredag ettermiddag i uke 6, og lar ordene beskrive resten.
Sosiya – Der tradisjonelt jordbruk møter million-dollar business.Det er skumringstid, på grensen til mørkt.
2000 Mangotrær og et hundretalls kokospalmer kaster svake skygger over den bløte jorda. Vi kan se de gule lysstrålene fra en enslig lyktestolpe, og musikken fra et gammelt Panasonic stereoanlegg renner ut fra en stråhytte i nærheten. Over oss henger stjernene som et mykt teppe. Klarere enn noen ville tro. Luftfuktigheten er nokså høy og jorda er fuktig. I det fjerne hører vi et dypt, men stumt, tordenskrall. Våre lokale guider og verter virker uanfektet, og forteller oss mer om hvor søt frukten er i dette området. Det er noe av det landsbyen er kjent for.
Det er fredag kveld den 9. februar. Vi befinner oss i den lille landsbyen Sosiya. Med sine 3500 innbyggere er den ikke særlig stor, men for oss slitne storbyhunder er den et vakkert avbrekk. De fleste her er bønder, og slik har det alltid vært. Her dyrker de forskjellige grønnsaker og frukt, og de er særdeles kjent for sine søte Mangoer og Chikkos. Men det er ikke på grunn av de søte fruktene vi er her.
Februar måned er langt fra monsuntiden. Det vil ikke falle noe regn her på de neste 4 månedene.
Hva var det så vi hørte, der borte i det fjerne, spør vi. Selv om vi aner svaret.
''Ship breaking'' er svaret vi får.
Lyden av 100 tonn med stål som treffer hardpakket og våt sand kan fort forveksles med torden. Vi er ikke sikre på om det var et skrog eller et midtparti som måtte gi etter. Men det var ikke det første på disse kanter.
Alang Sosiya Ship Breaking Yard (senerer referert til som ASSBY) ligger noen kilometer unna, og det nærmer seg slutten på en lang arbeidsdag. Offisielt har de jobbet fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Kanskje noen jobber lenger. Kanskje ikke. I India er det store avvik fra teori og praksis.
Da vi ankom området tidligere på dagen passerte vi et hundretalls utsalgssteder hvor man finner dusjhoder, vasker og toaletter. Du finner også kompressorer, senger, flytevester og madrasser. Hvis det ikke finnes her, har det ennå ikke blitt lagd. Varene kommer fra hele verden, og hørte tidligere hjemme på skip. Her har du kapteinens private bibel, og kokkens favorittforkle.
Her ligger også en restaurant, og 150 meter lenger borte deler et skilt veien i to. 'Teksten ''Safety Is Our Motto'' ruver foran oss. Om vi tar til høyre passerer vi under skiltet ''Alang Sosiya Ship Breaking Yard'', hvor veien ville ha ledet oss direkte til forlatte skip og hvileløse blåselamper.
Istedet tar vi til venstre mot landsbyen Sosiya og vår vert ,landsbyhøvdingen, Bhagwat Singh. Store, åpne jorder fyller utsikten, og palmetrær suser forbi. Til høyre finner vi Mangotrær, og mot venstre ser vi noen små jordlapper hvor de dyrker hvete. Retter vi blikket en smule lenger bort ser vi noe som ikke hører hjemme på noe jorde. I horisonten ruver SS Blue Lady, tidligere kjent som SS Norway. For å få dette klart, og for å gi den kjære leser et inntrykk av hvordan dette føles, skal jeg prøve å beskrive synet. Lukk øynene og forestill deg Hedmarks store, rullende, åker-landsskap. Jordene ser ut som store bølger, der de sluker både halmballer og traktorer. Prøv så å plassere et hvitt- og blåmalt cruiseskip nedi en av disse dumpene. Du ser ikke hva det hviler på. Men dets tilstedeværelse er enorm. Det ligger der, og det ser ikke naturlig ut. Skipet ligger forankret noen hundre meter fra land. Om det hugges eller ei vet vi ennå ikke. Rettsaken som skal bestemme den Blå damens fremtid starter i Delhi en gang mars. I mellomtiden står arbeidere på land og planlegger hvordan de skal få henne ''fra hverandre''.
Den første kvelden vår forsvinner raskt inn i mørket. Etter å ha fått servert kokosnøttmelk hos forskjellige jordbrukere drar vi ut for å spise en sen middag på den ensomme restauranten. Alene i verdens største Ting & Tøy butikk. Middagen hadde nok smakt, hadde det ikke vært for at undertegnede hadde nevneverdige problemer med den lokale bakteriefloraen. De andre så ut til å nyte det, til stor glede for servitøren som aldri ville latt en tallerken stå tom.
På humpete veier går returen tilbake til det veldige murhuset, med sitt ruvende tårn. Det skal bli vårt hjem den neste uken, og vi finner oss godt til rette i 2. etasje. Ahmedabads støyende trafikk, og Hotel Roopalees noe ubekvemme eim savnes ikke. En mann med navn Karan har sittet på rommet vårt og holdt øye med oss, men forlater rommet når han ser at vi begynner å legge oss og at gjestene tydeligvis har det de trenger. Kort tid etter at lyset er slukket sovner fire norske studenter og en indisk tolk, med blandede forventninger og håp.
Det er tidlig lørdag morgen. Magen krangler litt, men skuet som åpenbarer seg foran oss får kroppen til å ta det med ro. Bak en liten bakketopp, der hvor en sari-kledd kvinne leder en uvillig bøffel, stiger solen opp. Den kaster et varmt lys mot slitne ansikt, og gir de som ennå ikke har forlatt den varme sengen et varsel om at dagen har begynt.
Etter at alle er oppe får vi servert nydelig te, slik som den kun smaker i India, og tanker om hvordan dagen skal struktureres surrer rundt bordet. Først går turen tilbake til restauranten blant Khadas'ene. Varm upmaa, en slags cous-cous aktig rett, smaker godt for alle ganer. Servert til får vi både melk og såkalt ''butter-milk'', en gjæret melk som kan minne mye om tynn kefir.
På veien tilbake til landsbyen forsvinner en sølvgrå Toyota Qualis 2,4 D HS under ASSBY skiltet. Nervøse nordmenn i baksetet stirrer på hverandre. Vi hadde håp om å få se opphuggingsområdet, men ikke som den første hendelsen på dag nummer én. Vi passerer sikkerhetssjekken, og inn på den lange veien som strekker seg helt fra plot nummer 1 til nummer 168. Langs oss passerer menn med tau, stålwire og verktøy. De har alle noe å gjøre, men synet av vestlige får de til å stoppe opp. Vi kommer ikke inn ubemerket, og kort tid etter har vi en motorsykkel på hjul. Sjåføren vår blir bedt om å snu. Vi trenger godkjennelse og godvilje for å komme inn her. Og dette er ikke dagen. Kanskje senere tenker vi.
Vi fortsetter dagen med et besøk på den lokale barneskolen, og rektor viser oss stolt rundt. Skolen er landsbyhøvdingens hjertebarn, og det synes. Den er nokså moderne, og elever og lærere virker veldig fornøyde. Bak skolemurene skimtes et par kilometer med dyrket mark, fulgt av en lang sandstrand hvor store skip hviler. Noen lener seg litt mot venstre, andre litt mot høyre.
I et av skolens klasserom inviteres det til spørrerunde. Det vil si at vi setter oss på platået lærerne vanligvis står på, mens skolens ansatte setter seg i en ring rundt oss. ''Fortell oss om Norge! Hva er valutaen? Hvor mye får en lærer betalt? Hvor mye kostet det å reise hit? Hvordan er det norske jordbruket?'' Når det gjelder de økonomiske spørsmålene vet vi ikke helt hva vi skal si. Å si at en NOK tilsvarer syv rupier er greit. Å deretter fortelle at billettene våre kostet ca. 40000 rupier føles rart. Vi prøver å understreke at priser er høyere i Norge og at lønninger er deretter. Jeg tror vi klarte å si det på en fornuftig måte. Jordbruket derimot turde vi ikke snakke så mye om. Traktorer i million-klassen, med varme i førerhuset og sat-nav? Et jordbruk hvor store deler er sponset av staten? Slakting av masse dyr? Vi droppet det.
Etter endt skolebesøk får vi knapt summet oss før det inviteres til dobbelt-bryllup! Vi får beskjed om at festlighetene begynner klokken 11 og de skal vare til klokken 21. Men våre kjære verter tror det rekker med selve seremonien, og kanskje litt mat om vi ønsker. Selve seremonien er veldig flott! Det er rigget til en slags scene på noens terrasse, og husets tak er forlenget med et stort seil. Det er bygget to åpne kabinetter med girlandere og fine dekorasjoner, og seilet er også prydet med blomster og annet glitter. Inn mot husets forgår er det bygget en høy port, også dekorert på samme vis som resten av scenen. Derunder står to brudgommer, i tradisjonelle drakter, med turbaner og krumsabler. De føres inn under seilet, og frem mot husets terrasse hvor de to, åpne kabinettene, er bygget. Der blir de innviet og avfotografert, mens kvinnene under seilet synger bryllupssanger. Flertallet av mennene sitter ved et annet hus og spiser mat, mens de få av mennene som vil se på må stå utenfor seilduken. Etter en stund føres brudene inn, og med ryggen vendt mot publikum sitter de ansikt til ansikt med sin kommende ektemann, tildekket av slør. Seremonien er nokså rolig, og vi blir tatt med bort til en paviljong, laget av kokospalmer og presenninger. Her i skyggen sitter de eldre herrene og konverserer. De røker litt tobakk og lar kroppen hvile etter et stort måltid. Seremonien så de aldri. Slikt har de vært med på før.
Vi blir ført ned til huset der maten serveres. Her blir vi plassert på verandaen, slik at de er kortest mulig avstand til mer mat. Gjestene skal ikke vente lenge før de får påfyll, noe vi får mer enn nok av. Mye av maten er veldig søt, på grensen til å gi akutt diabetes. Samme hvor mye vi spiser blir det aldri mindre på tallerken vår. Vi klarer aldri å få frem at vi har nok mat, noe servitørene utnytter grovt. Selv tolken vår ser ut til å ha problemer med å unngå den konstante flyten av mat. Når vi tror at det hele er over kommer en bli mann bort til oss. Vi får jammen se å gape opp, for her kommer det en sukkerball til. ''Opp med munnen kjære deg!'', ber han før han varsomt trykker maten inn i munnen vår. Man kan vel kalle det gjestfrihet, selv om det er på grensen til ubehagelige.
Som et endelig tegn på at måltidet er over vasker vi hendene våres over matrestene, før vi ruller ned bakken mot huset der vi bor. Jeg, Lars og tolken Sheival smetter opp på rommet og styrter til sengs. Simon og Christian slipper ikke unna. De blir tilbudt lunsj, og ofrer seg for gruppa. Stakkars jævler tenker vi, der vi ligger med pustevansker og mager stramme som trommeskinn.
Lørdagen gikk fort forbi, og til tross for at den kan ha virket som et eneste stort gilde fikk vi faktisk gjennomført to veldig nyttige intervjuer. Vi var på god kurs, og så fort søndag morgen lot sine stråler gli over horisonten var vi klare for arbeid. Simon ville helst ikke høre ordet ''sukkerball'', og hadde såvidt begynt det som skulle bli en ukes lang krangel med fordøyelsen. Jeg var frisk igjen, og ved godt mot.
Vi intervjuet et par jordbrukere, og til vår store overraskelse ble det allerede nå et nytt forsøk på å se opphuggingsområdet. Denne gangen gikk vi til fots, og entret Alang Sosiya Ship Breaking Yard via jordene i vest. Vi var i enden av området ved plot 168. Søndager er fridag, noe som gjorde at vi fikk vandret nokså fritt omkring. Vi hadde en lokalkjent med oss, og det at han var kompis med absolutt alle vi møtte hjalp oss en del. Sønnen til verten vår driver plot nummer 100-og-et-eller-annet, og her slapp vi rett inn. Der lå det to ''mindre skip'', på rundt 10,000 tonn. Arbeiderne som var tilstede snakket gjerne med oss, innimellom et slag cricket riktignok. De nevnte hvordan man snart kom til å begynne huggingen av SS Blue Lady, og at de måtte begynne arbeidet der hun lå nå, for så å slepe henne videre inn. Etter litt sightseeing satte vi oss på en terrasse og drakk Pepsi. Utsikten var det ikke mye å utsette på. ''Hvordan det føltes?'' Helt sprøtt vil jeg si!
Iløpet av den kommende uken intervjuet vi ca mange bønder, samt et par andre lokale. Vi forhørte oss om forandringer i jordbruket, og om hvordan lokalsamfunnet hadde endret seg.
De færreste så ut til å ville relatere nedgang i jordbruket med evt. forurensning, og mangelen på vann skyldtes nok ikke salget av vann til opphuggingsindustrien. Vi fikk høre mange versjoner av de samme historiene. Vi fikk se hvor viktig skipsopphugging var for de som ikke lenger klarte å livnære seg av jordbruket. Til tross for at industrien som kom til Alang og Sosiyas kyst i 1982 hovedsaklig har arbeidere fra fattigere strøk i India, som Orissa og Bihar, finner stadig flere lokale arbeid langs strendene. Dette er mye på grunn av at arbeidet gir bedre avkastning enn jordbruket, samtidig som at det ikke krever fullt like mye arbeid. ''Også har de jo fri på søndager!''
Svarene vi får i intervjuene er veldig interessante, selv om mange kan bli like.
Behandlingen vi får av bøndene vi intervjuer er som oftest strålende. Vi blir tilbudt sukkerrør, kokosnøtter, ny-ristede peanøtter, puffet hvete og en kopp te. De har ikke mye å rutte med, men de gir så utrolig mye av seg og sitt til oss. Et av intervjuobjektene hadde en nokså forslått tommel, med et kraftig kutt. Dette er en sak Dr. Bjølset og Søster Simon tok på seg. De besøkte den gamle bonden tre dager på rad, for å gi oppfølging og se hvordan ting stod til. Pyrisept og bandasje erstattet fuktede te-blader, noe såret antakeligvis hadde godt av. Ifølge de nye, vestlige, landsbylegene var mannen fra seg av glede allerede etter første behandling. Dette viste han ved å gripe tak i nærmeste spade og løpe ut på jordet. Der spadde han så jorden sprutet. Tilbake kom han med nevene fulle av søtpoteter. Ifølge de nye, vestlige, landsbylegene smakte visst disse utsøkt!
Dagene i landsbyen gikk fort. Vi stod nokså tidlig opp, for så å sette ut på leting etter nye bønder. For hver dag som gikk ble vi bedre og bedre kjent med tolken vår, 21 år gamle Sheival. Han har studert engelsk litteratur i tre år, og tar seg nå et friår for å drive litt research og lese flere bøker. Til neste år planlegger han å begynne med en Master, men føler selv at han har god tid. Han er på mange måter en moderne inder, og har mer eller mindre forlatt sin opprinnelige religion, Hinduismen. Han føler at karrière-jaget de fleste andre på hans alder driver er usunt, og at det umulig kan være et godt grunnlag for å få en jobb du trives i. Han vil heller nyte livet, møte nye mennesker og se nye steder. Vi kunne antakeligvis ikke ha fått en bedre tolk. I tillegg til å passe perfekt inn i gruppa, gjør han en strålende jobb for oss.
Uken nærmet seg raskt slutten. Vi fikk tatt noen oppsummerende intervjuer med et par gode kontakter i landsbyen, og vi intervjuet verten vår i tillegg. Som landsbyhøvding sitter han på mye nyttig informasjon om både landsbyen og skipsopphuggingsindustrien.
I løpet av uka var vi også på et par middagsbesøk. Vi ble servert tradisjonelle retter, i litt mer avslappede omgivelser enn i bryllupet. Alle vi møtte i landsbyen hilste oss med åpne armer, og det var nesten rørende å bli så godt mottatt. Det er ikke ofte det kommer vestlige hit, og de lokale er naturligvis nysgjerrige på vår kultur og vårt land.
På torsdagen før vi dro gjorde vi en siste visitt til ASSBY, denne gangen var vi i følge med en av de mange vanntransportene til området.
En blå New Holland 3030 fyres opp. De 35 hestene trekker følget ut fra Bhagwat Singhs eiendom. På hjulbuen sitter fem gutter i tjueårsalderen. De klamrer seg til den ettermonterte kalesjen, og bak dem skvulper det i en 3000 liters vanntank. De har nettopp blitt fortalt at det er vanlig arbeidsdag på ASSBY, og at ikke alle liker fremmede der. Om noen spør dem, må de si at de er fra SAVE, en indisk NGO som skal ta vannprøver. Å si at man bare skal på besøk er visst ikke lurt. Det har hendt at de som bare er på ''besøk'' ikke har forlatt området.
Traktoren nærmer seg GMBs checkpoint, og den ruller sakte forbi hovedporten. Eimen i luften er noe de færreste kunne tenke seg å puste inn 12 timer om dagen. Likevel har dette området gjestet opp til 30,000 arbeidere.
Det er fredag morgen. Vi er klare for avreise. Gårsdagens visitt til ASSBY var nokså kjedelig. Vi måtte vente på terrassen hvor vi drakk Pepsi forrige gang, mens sjåføren vår kjørte vannet rundt til de forskjellige plot'ene. Det var kanskje like greit. Vi hadde opplevd utrolig mye. Langt mer enn det jeg har skrevet om her. Etter en skikkelig runde med farvel og takk for alt, og trusler fra en gammel bonde om at jeg bildet jeg tok av han skulle være i Sosiya om nøyaktig én måned fra den dagen, dro vi fornøyd avgårde mot Trapaj. Der skulle vi si farvel til Sheival, som skulle mot Ahmedabad. Vi derimot trengte ferie. Diu var destinasjonen.
Takk til alle i Sosiya for et nydelig opphold, og varme hilsener til deg, kjære leser.
v/Bendik
bilder kommer forhåpentligvis senere
Sheival(t.v.) og Lars(t.h.) sammen med en lokal bonde og en av landsbyhøvdingens medhjelpere.
Variert forhold til kamera
Nysgjerrighet langs veien
Kameraglede 
