Syndens Oey

Naa skrives jeg fra en nettkafe i Diu, syndens oey i Gujarat. Etter en uke i den lille landsbyen Sosiya, dro vi rett til Diu. Det er en liten halvoey som ble loesrevet fra Portugal foerst i 1961. Derfor er den under juridiksjon fra Delhi og er untatt alkoholforbudet som finnes i resten av Gujarat. Her er det nydelige strender, varmt vann, god mat og billig oel. Derfor tar vi oss noen dagers avbrekk her, foer vi skal snoere sammen de siste traadene i feltarbeidet vaart med et par intervjuer i Bhavnagar og Ahmedabad.

For de som er interessert i hva som har skjedd den siste uka... Det kommer mye mer om den utrolig spennende og beste uken vi har hatt i loepet av de naermeste dagene. Det er bare saa mye a prosessere i hodene vaare, og kroppene vaare trenger litt sol og varmt havvann for aa lade opp igjen batteriene foer vi setter oss lenge nok av gangen i en internettkafe til aa kunne blogge om alle de opplevelsene.

v/ Simon

foerste reisebrev fra bhavnagar

hei og haa! idag har lars og undertegnede (christian) tatt bussen til bhavnagar, som blir vaart siste stoppested foer sosiya. imorgen vil bendik og simon foelge etter med vaar nylig ansatte tolk, som skal vaere med oss i en uke. bussturen var en flottanes opplevelse. tre og en halv time i en flott buss, dog foruten A/C, passe full og med en god gammal stuetv bak et pleksiglass. paa denne ble det fra foerste stund vist en livlig bollywood film, og lyden kunne nok ikke ha staatt noe saerlig hoyere paa enn den gjorde. allikevel duppet vi av mens tomt, toert landskap rullet forbi. avbrutt av noen smaa landsbyer hist og her. bussen stoppet paa de faa kryssene veien stoette paa, og det var alltid et eller annet menneske paa den mest gudsforlatte plass. halvveis var det rast paa indias svar paa kvam i gudbrandsdalen med paafyll av vann og lufting av svett bakende. vel fremme fikk vi rotet oss frem til hotel mini som faktisk er et helt ok sted.

siden ble det forsoekt aa faa kontakt med bhavnagar universitet. godt hjulpet av to unge gutter fikk vi lagt noen kilometer med campus-veier bak oss. det beste vi fikk ut av dette var en bjeffende mann ved agriculture-fakultetet (tror vi) som fortalte at de ikke visste noenting om dette. han henviste til andre landbruksuniversiteter og var egentlig saers lite interessert i aa hjelpe til i det hele tatt. dette tok futten ut av oss saa vi dro tilbake til hotellet for aa samle krefter, noget slukoeret.

saa naa sitter vi paa en internett kafe som vi egentlig ikke vet hvor er. vi spurte en liten gutt, og han fulgte oss hele veien, da han var i samme aerend. men dette stedet hadde vi neppe funnet paa egen haand!

det naermer seg leggetid og landsbyliv.

god kveld fra oss

Gandhinagar - et ordenshelvete i kaosets paradis

Gandhinagar, er den siste av Indias tre planlagte byer. Det vil si at foer forste stein var lagt var hele byen tegnet opp av to indiske arkitekter. Den ble bygget for aa vaere Gujarats administrative hovedstad og fungerer som det idag.

Jeg og Bendik dro til Gandhinagar i dag, for aa gjennomfoere et intervju med Gujerat polution control board som ironisk nok forkortes til PCB. Vi hadde tenkt aa ta bussen, men da vi kom saa langt som til busstoppet som foerer til Gandhinagar ble vi losset inn i en privatbil som fungerte som bussubstitutt og antageligvis ekstrainntekt for bileieren. Vi dro avgaarde 15 stykker i en litt for liten jeep. Der satt det heldigvis en mann som jobbet i den sektoren vi skulle til og som kunne hjelpe oss dit vi skulle. Det finnes nemlig ingen bydeler eller gater i Gandhinagar. Byen er delt opp i 30 sektorer og vi skulle til sektor 10A. Ellers er det som aa komme til et helt annet land. Etter min mening ligner det mest paa sydfrankrike. Store gressgroenne rundkjoeringer, helt rette todelte veier, med groent gress i midten, alle eiendommer er helt firkantet med store firkantede betongbygninger og golde sletter rundt.

Endelig fremme hos PCB maate vi bare komme oss gjennom militaerforlegningen paa utsiden, sikkerhetsvaktene paa innsiden og til et venterom. Der kom vi foerst i prat med en kar som eide noen svaere kjemikaliefabrikker og skulle soeke om tillatelse til aa forurense. Han lurte svaert paa om vi var utenlandske investorer. Det var fryktelig fristende aa skryte paa oss noen norske oljemilliarder som skulle investeres i skipsopphuggingsindustrien, men etter aa ha tenkt litt paa HIOs gode navn og rykte fortalte vi at vi var studenter som skulle forske paa land og vannforurensning. "Ok", sa han. " I'm the polluter". Da han var godt kom vi i prat med noen indere som ventet paa tillatelse til aa inportere kull fra den utrydningstruede indonesiske regnskogen... De var i det minste hyggelige med oss.

Etter et par begivenhetsrike timer paa venterommet ble vi invitert inn til Mr. Tayugi Sir. Bak en enorm og luksurioes kontorpult kikket intervjuobjektet vaart ned paa os og ba oss sette oss ned. Vi ga han permen hvor vaar letter of recomandation laa forrest. Selvom vi presiserte at det bare "the first page concerns this business" bladde han i 10 minutter gjennom alle papirene vaare. Heldigvis var det meste av den sensitive informasjonen vaar paa norsk og ingen kontakter eller planer nevnt, ellers kunne prosjektet vaart sett litt daarlig ut. Etter at han hadde stirret litt rett gjennom oss, bjeffet noen ordre paa "not talking to you, its the local language which you don't understand", sendte han oss ut, sa at de bare kunne svare paa tre av spoersmaalene og at svarene var yes, no og nothing, og ba oss komme tilbake om en og en halv time fordi det var lunsj. Greit nok sa v, siden vi har laert at lunsjtid er hellig i India, og vandret over til sektor 11C for aa spise lunsj selv.

Da vi kom tilbake fikk vi moete en litt hyggeligere mann. Likevel begynte intervjuet med at han krevde aa faa intervjuguiden vaar og ga den andre kopien ga han til medhjelperen sin. Saa begynte han aa fortelle oss hva asbest, olje og ballastvann var og ramset opp en god del annen unyttig fakta, mens medhjelperen hans satt bak oss og saa paa hva vi noterte. Der kom endelig min urstygge haandskrift meg til god hjelp ettersom den ligner mest paa forkroeplet arabisk, og jeg kunne skrive saa kritisk jeg bare ville. Etter aa ha hoert en god del om hvordan skipsopphuggingsindustrien ikke forurenser det minste lenger, hvordan Alang har verdens mest miljoevennlige opphuggingsstandard og en anstrengt kopp te, kom vi oss ut igjen til de rette gatene i sektor 10A. Vi tok rickshaw gjennom et par sektorer til busstasjonen, og tok en overfylt buss fra foer krigen tilbake til Ahmedabad. Det var en herlig tur, og vi kom til og med i prat med et par indiske jenter, en sjelden opplevelse her nede.

Tilbake paa hotellet la vi oss til aa sove, utslitte etter vaart foerste moete med indisk byraakrati. Naa skal det bemerkes at vi fikk jo litt informasjon ut av intervjuet, og det er jo viktig aa hoere "den andre siden".

Bilder fra Ahmedabad

Det blir mye bilder av barn her men det er vanskelig aa unngaa,for saa fort man drar opp et kamera hopper det minst et barn foran det som skal bli tatt bilde av.Dette er foran en av Ahmedabadsstoerste og fineste moskeer.
Krydderbod: Her er det mye rart. Inkludert for skjellige soetsaker og snacks, som alle er blandet med nikotinholdige Betelblader;Indias sigarett/snus.
Jaggu er vi vant til aa ta oss over tettpakkede gater, men denne rickshaw-korken ble visst litt i meste laget for Lars.

v/ Simon

Asbest og bryllup

De siste dagene har vaert saapass spekket med opplevelser at det har vaert vanskelig for noen av oss aa sette seg ned og skrive her. Vi vil bare ut igjen, gaa rundt og oppleve mer av India. Loerdag var en slik dag. Vi skulle foerst paa besok til en kontakt som bodde litt i utkanten av sentrum. Vi var invitert hjem til han, og etter en lang prat tilboed de oss, som skikken er mat. Det var forste gang vi spiste hjemmelaget mat, og det var en av de beste middagene vi har spist her. I motsetning til oss spiser indere soet mat foerst, og her besto det av bla. mango pickles og en veldig soet krem med druer i. Kontakten vaar hadde tidligere jobbet ved et kraftvaerk og fortalte om hvordan han fikk sparken et halvt aar foer pensjonstid og ble forsoekt tatt av mafiaen, da han begynte aa avsloere at arbeidere ble eksponert for asbest uten noen spesiell beskyttelse. Naa driver han sin egen lille NGO som jobber mot asbestbruk i India. De har saa godt som ingen ressurser, men gjoer et enormt arbeid likevel.

Kontakten vaar snakket ikke saa godt engelsk, saa han hadde med seg tolk. Etter moetet ble vi invitert hjem til han for aa spise is og moete familien hans. Paa vei dit gikk vi forbi en bakgaard hvor det var veldig hoey musikk. Vi spurte hva som foregikk der, og foer vi kunne registrere ordet "bryllup" ble vi dratt med inn, satt paa troner midt i brylluppet, og saa dratt inn i dansen. Paa et oeyeblikk var vi blitt midtpunktet i en tradisjonell indisk bryllupsfest. Vi ble dratt med i dansen, og der slutter de noeyaktige beskrivelsene. De sammenlagte inntrykkene var nok til aa kortslutte selv de kraftigste nervebaner, og vi hadde nok med aa proeve aa foelge den litt skjeve og fremmede rytmen uten aa traakke paa noen av de flotte sariene som svingte rundt oss. Etter at vi hadde danset litt, blitt filmet og tatt bilde av, fulgte brudgommen oss ut og takket oss for at vi kom innom foer vi fortsatte bortover gata. Det eneste som kunne avlsoere hva gutta nettopp hadde vaert igjennom var de salige smilene som preget ansiktene vaare helt til vi naade tolkens bolig. Der hadde vi et hyggelig iskrem-nachspiel med en 10 maaneder gammel prinsesse ved navn Heli (tolkens barnebarn).

Naa er det ikke lenge til vi skal ta paa oss antropologhatten og "go native" heller. Gaar alt som planlagt drar vi paa onsdag til en liten landsby ved navn Sosiya hvor vi skal bo hos landsbyoverhodet og intervjue boender i naeromraadet. Der er det ikke internet, og bare en liten stripe i landsbyen som har telefondekning, saa da blir det nok relativt stille fra oss en stund, men desto mer aa skrive om naar vi vender tilbake til "sivilisasjonen"... om vi vender tilbake.

En varm tikka masala-hilsen fra fire straalende gutter og til dere som gidder aa fryse dere hakk i hjel hjemme i Norge. Her nytes den indiske sommeren.

v/ den yngste

Naa ligger bildet av vaar venn Ramesh fra Rajestan ute her: http://feltarbeid.blogspot.com/2007/02/utvikling-ja-men-hvilken-vei.html

Bilder fra Ahmedabad og Hyderabad

Her kommer endelig noe lenge etterspurte bilder.



To nydelige smaatroll vi ble venner med paa gata hvor de satt med moren og broedrene (under). Tross de utrolig enkle kaarene og at de tydelgvis ikke hadde mye aa leve paa, var de veldig stolte og vennlige, ville prate og bli tatt bilde av. Slike oeyeblikk glemmer man ikke saa fort. Og smaajentene hadde en like vakker latter som de smilene dere ser paa bildet her var straalende.
Vi var en liten tur i Vitoria Gardens og fikk paa et blunk ca. 30 venner. Her ser dere Christian med noen av dem.
Bilde fra toppen av Sharminar i Hyderabad. Yrende markedsliv.
Christian, Simon og Lars som speider ut fra det over 500 aar gamle fortet Golkonda i Hyderabad.
To indiske turister benytter annledningen til aa bli fotografert sammen med en av de lokale hvithudete attraksjonene paa Golkonda.

Selvom det gaar for seg i traffikken saa florerer det av holdningskapende kampanjer. Det kan godt hende vi ser resultatene av de om noen aarhundrer. Likevel skal det bemerkes at prosentvis og forholdene tatt i betraktning, saa kan det se ut som om det er faerre alvorlige ulykker her enn i Norge.

Christian og Bendik i rickshaw paa vei til flyplassen i Hyderabad.
Her syes posten inn i "indiske pappesker". Disse fantastiske pakkene kommer nok til aa more mange postbud paa veien.