Bilder fra Ahmedabad

Det blir mye bilder av barn her men det er vanskelig aa unngaa,for saa fort man drar opp et kamera hopper det minst et barn foran det som skal bli tatt bilde av.Dette er foran en av Ahmedabadsstoerste og fineste moskeer.
Krydderbod: Her er det mye rart. Inkludert for skjellige soetsaker og snacks, som alle er blandet med nikotinholdige Betelblader;Indias sigarett/snus.
Jaggu er vi vant til aa ta oss over tettpakkede gater, men denne rickshaw-korken ble visst litt i meste laget for Lars.

v/ Simon

Asbest og bryllup

De siste dagene har vaert saapass spekket med opplevelser at det har vaert vanskelig for noen av oss aa sette seg ned og skrive her. Vi vil bare ut igjen, gaa rundt og oppleve mer av India. Loerdag var en slik dag. Vi skulle foerst paa besok til en kontakt som bodde litt i utkanten av sentrum. Vi var invitert hjem til han, og etter en lang prat tilboed de oss, som skikken er mat. Det var forste gang vi spiste hjemmelaget mat, og det var en av de beste middagene vi har spist her. I motsetning til oss spiser indere soet mat foerst, og her besto det av bla. mango pickles og en veldig soet krem med druer i. Kontakten vaar hadde tidligere jobbet ved et kraftvaerk og fortalte om hvordan han fikk sparken et halvt aar foer pensjonstid og ble forsoekt tatt av mafiaen, da han begynte aa avsloere at arbeidere ble eksponert for asbest uten noen spesiell beskyttelse. Naa driver han sin egen lille NGO som jobber mot asbestbruk i India. De har saa godt som ingen ressurser, men gjoer et enormt arbeid likevel.

Kontakten vaar snakket ikke saa godt engelsk, saa han hadde med seg tolk. Etter moetet ble vi invitert hjem til han for aa spise is og moete familien hans. Paa vei dit gikk vi forbi en bakgaard hvor det var veldig hoey musikk. Vi spurte hva som foregikk der, og foer vi kunne registrere ordet "bryllup" ble vi dratt med inn, satt paa troner midt i brylluppet, og saa dratt inn i dansen. Paa et oeyeblikk var vi blitt midtpunktet i en tradisjonell indisk bryllupsfest. Vi ble dratt med i dansen, og der slutter de noeyaktige beskrivelsene. De sammenlagte inntrykkene var nok til aa kortslutte selv de kraftigste nervebaner, og vi hadde nok med aa proeve aa foelge den litt skjeve og fremmede rytmen uten aa traakke paa noen av de flotte sariene som svingte rundt oss. Etter at vi hadde danset litt, blitt filmet og tatt bilde av, fulgte brudgommen oss ut og takket oss for at vi kom innom foer vi fortsatte bortover gata. Det eneste som kunne avlsoere hva gutta nettopp hadde vaert igjennom var de salige smilene som preget ansiktene vaare helt til vi naade tolkens bolig. Der hadde vi et hyggelig iskrem-nachspiel med en 10 maaneder gammel prinsesse ved navn Heli (tolkens barnebarn).

Naa er det ikke lenge til vi skal ta paa oss antropologhatten og "go native" heller. Gaar alt som planlagt drar vi paa onsdag til en liten landsby ved navn Sosiya hvor vi skal bo hos landsbyoverhodet og intervjue boender i naeromraadet. Der er det ikke internet, og bare en liten stripe i landsbyen som har telefondekning, saa da blir det nok relativt stille fra oss en stund, men desto mer aa skrive om naar vi vender tilbake til "sivilisasjonen"... om vi vender tilbake.

En varm tikka masala-hilsen fra fire straalende gutter og til dere som gidder aa fryse dere hakk i hjel hjemme i Norge. Her nytes den indiske sommeren.

v/ den yngste

Bilder fra Ahmedabad og Hyderabad

Her kommer endelig noe lenge etterspurte bilder.



To nydelige smaatroll vi ble venner med paa gata hvor de satt med moren og broedrene (under). Tross de utrolig enkle kaarene og at de tydelgvis ikke hadde mye aa leve paa, var de veldig stolte og vennlige, ville prate og bli tatt bilde av. Slike oeyeblikk glemmer man ikke saa fort. Og smaajentene hadde en like vakker latter som de smilene dere ser paa bildet her var straalende.
Vi var en liten tur i Vitoria Gardens og fikk paa et blunk ca. 30 venner. Her ser dere Christian med noen av dem.
Bilde fra toppen av Sharminar i Hyderabad. Yrende markedsliv.
Christian, Simon og Lars som speider ut fra det over 500 aar gamle fortet Golkonda i Hyderabad.
To indiske turister benytter annledningen til aa bli fotografert sammen med en av de lokale hvithudete attraksjonene paa Golkonda.

Selvom det gaar for seg i traffikken saa florerer det av holdningskapende kampanjer. Det kan godt hende vi ser resultatene av de om noen aarhundrer. Likevel skal det bemerkes at prosentvis og forholdene tatt i betraktning, saa kan det se ut som om det er faerre alvorlige ulykker her enn i Norge.

Christian og Bendik i rickshaw paa vei til flyplassen i Hyderabad.
Her syes posten inn i "indiske pappesker". Disse fantastiske pakkene kommer nok til aa more mange postbud paa veien.

Hyderabad - Ahmedabad - Bhavnagar

Det er nok en stekende dag i Hyderabad. Om faa minutter reiser vi til flyplassen for aa reise til Ahmedabad med Indian Airlines. Det var vanskelig aa faa tak i billetter, men i siste liten hjalp en liten porsjon flaks og "my new friend" til. I gaar kveld skulle jeg nemlig til en Mabood Electronics, et sony service center for aa faa tak i lader til kameraet mitt siden jeg glemte den hjemme. Det laa ca. 0.5 kilometer unna hotellet. Vi spurte rickshawfoereren om han kjente til Mabood electronics. Jajaja sa han og etter litt pruting dro vi avgaarde. Halvannen time senere hadde vi kjoert den halve kilometeren etter aa ha saumfart hele saa aa si alle smaagater og smug i rushtrafikken i Nampali (omraadet vi bor i). Det var der sjefen i elektronikkbutikken ringte og inviterte sin venn som var tidligere sjefsingenioer i Indian Airlines, mens vi drakk kaffe og ventet paa laderen som skulle komme fra andre siden av byen. Etter aa ha hoert hvor vanskelig det var aa komme dit, sa han at sjaafoeren hans skulle kjoere oss hjem.

Dette gir et lite bildet av to ekstremer vi moeter her i India. Veldig usikre og uforutsigbare tjenester paa den ene siden, og i litt finere omraader og butikker blir vi behandlet som konger, bevertet av minimum seks menn om gangen osv. Det kan kanskje ha noe med vaar norske oekonomi aa gjoere.

Til slutt var ihvertfall laderen i boks og vi dro ut for aa ha en fin siste kveld sammen med de andre gruppene foer vi drar hver for oss. Naa venter Ahmedabad, Bhavnagar, Alang og Gujerat. Der blir vi t.o.m. advart av Indere om at det er altfor varmt... Det er urovekkende, men demper ikke spenningen over at vi endelig skal sette igang med det feltarbeidet vaart.

V/ Simon