Monday, February 5, 2007
Sunday, February 4, 2007
Bilder fra Ahmedabad og Hyderabad
Her kommer endelig noe lenge etterspurte bilder.
To nydelige smaatroll vi ble venner med paa gata hvor de satt med moren og broedrene (under). Tross de utrolig enkle kaarene og at de tydelgvis ikke hadde mye aa leve paa, var de veldig stolte og vennlige, ville prate og bli tatt bilde av. Slike oeyeblikk glemmer man ikke saa fort. Og smaajentene hadde en like vakker latter som de smilene dere ser paa bildet her var straalende.
Vi var en liten tur i Vitoria Gardens og fikk paa et blunk ca. 30 venner. Her ser dere Christian med noen av dem.
Bilde fra toppen av Sharminar i Hyderabad. Yrende markedsliv.
Christian, Simon og Lars som speider ut fra det over 500 aar gamle fortet Golkonda i Hyderabad.
To indiske turister benytter annledningen til aa bli fotografert sammen med en av de lokale hvithudete attraksjonene paa Golkonda.
Selvom det gaar for seg i traffikken saa florerer det av holdningskapende kampanjer. Det kan godt hende vi ser resultatene av de om noen aarhundrer. Likevel skal det bemerkes at prosentvis og forholdene tatt i betraktning, saa kan det se ut som om det er faerre alvorlige ulykker her enn i Norge.
Christian og Bendik i rickshaw paa vei til flyplassen i Hyderabad.
Her syes posten inn i "indiske pappesker". Disse fantastiske pakkene kommer nok til aa more mange postbud paa veien.
To nydelige smaatroll vi ble venner med paa gata hvor de satt med moren og broedrene (under). Tross de utrolig enkle kaarene og at de tydelgvis ikke hadde mye aa leve paa, var de veldig stolte og vennlige, ville prate og bli tatt bilde av. Slike oeyeblikk glemmer man ikke saa fort. Og smaajentene hadde en like vakker latter som de smilene dere ser paa bildet her var straalende.
Vi var en liten tur i Vitoria Gardens og fikk paa et blunk ca. 30 venner. Her ser dere Christian med noen av dem.
Bilde fra toppen av Sharminar i Hyderabad. Yrende markedsliv.
Christian, Simon og Lars som speider ut fra det over 500 aar gamle fortet Golkonda i Hyderabad.
To indiske turister benytter annledningen til aa bli fotografert sammen med en av de lokale hvithudete attraksjonene paa Golkonda.
Selvom det gaar for seg i traffikken saa florerer det av holdningskapende kampanjer. Det kan godt hende vi ser resultatene av de om noen aarhundrer. Likevel skal det bemerkes at prosentvis og forholdene tatt i betraktning, saa kan det se ut som om det er faerre alvorlige ulykker her enn i Norge.
Christian og Bendik i rickshaw paa vei til flyplassen i Hyderabad.
Her syes posten inn i "indiske pappesker". Disse fantastiske pakkene kommer nok til aa more mange postbud paa veien.Saturday, February 3, 2007
om det noedvendige
da kan vi virkelig slaa fast at turen er i gang. alle guttene har nu blitt innviet i staatoalettets magiske verden. sist ut var vaart franske alibi som holdt seg saa lenge det lot seg gjore, men til slutt maatte la det staa til. sannelig er det ett flott syn aa se to meter europeisk mann ta av seg buksene (jaggu!) foer det lille indiske gemakker inntas med brask og bram. det skylles og skylles med vann, da der ikke eksisterer noen spyle-anordning. men hvor blir vaart avfall av? er der et roer som tar det med ut i evigheten, eller ligger det bare aa dupper under vaart rom? dette spoersmaalet staar fortsatt uten svar.
nuvel, for andre som har utfoert bomelom i skog og fjell blir det som aa vaere paa tur samtidig som en er i byen, og man kan vel ikke si at det er annet enn stas?
en siste hilsen gaar til alle de jenter som har klaget paa hvor urettferdig det er at de maa sitte naar bimelim skal utfoeres. dra til india, for her kan deres mange aars trening komme til nytte! for oss blir jo detta omtrent som aa finne opp hjulet paa nytt.
hilsen gutta v/ "den gamle"
nuvel, for andre som har utfoert bomelom i skog og fjell blir det som aa vaere paa tur samtidig som en er i byen, og man kan vel ikke si at det er annet enn stas?
en siste hilsen gaar til alle de jenter som har klaget paa hvor urettferdig det er at de maa sitte naar bimelim skal utfoeres. dra til india, for her kan deres mange aars trening komme til nytte! for oss blir jo detta omtrent som aa finne opp hjulet paa nytt.
hilsen gutta v/ "den gamle"
Da proever vi aa faa slengt ut noen bilder dere!
Vi skal antakeligvis forlate storbysamfunnet paa mandag, til fordel for den lille landsbyen Sosiya! Det blir nok spennende:)
Bendik poserer foran Indias stoerste Buddha statue, som maaler hele 18 meter.
Simon myser ut i sollyset etter foredrag ved Universitetet i Hyderabad
Her er Lars og Christian etter endt besoek av Charminar i Hyderabad.
Det var gutta paa tur. Saa naa vet dere hvem vi er. Saann i tilfelle dere ikke vet det. Skal faa ut bilder av mer eksotiske motiver senere. Tok utrolig lang tid aa laste de opp.
Snakkes
Vi skal antakeligvis forlate storbysamfunnet paa mandag, til fordel for den lille landsbyen Sosiya! Det blir nok spennende:)
Bendik poserer foran Indias stoerste Buddha statue, som maaler hele 18 meter.
Simon myser ut i sollyset etter foredrag ved Universitetet i Hyderabad
Her er Lars og Christian etter endt besoek av Charminar i Hyderabad.
Det var gutta paa tur. Saa naa vet dere hvem vi er. Saann i tilfelle dere ikke vet det. Skal faa ut bilder av mer eksotiske motiver senere. Tok utrolig lang tid aa laste de opp.
Snakkes
Thursday, February 1, 2007
Ahmedabad
(vet at simon allerede har postet, men heller for mye enn for lite)
India er et stort land.
India er et vannvittig stort land. I gaar formiddag, paa noeyaktig samme tid, satt jeg paa hotelrommet i Hyderabad.
Vi befinner oss naa ca 900km nord-vest, i byen Ahmedabad. Det foeles surrealistisk aa kun bruke halvannnen time paa en slik distanse, men samtidig er det en lettelse. Ahmedabad ligger i delstaten Gujarat. Dette er en rikere stat enn Andhra Pradesh, som vi nettop har forlatt. Den angitte rikere tilstanden er ikke noe man oeyeblikkelig legger merke til, der man foeres fra flyplassen til Sidi Sayid Moskeen i sentrum. Ut av vinduene paa en 1960-talls Ambassador stirrer fire hvite ansikt. Hva vi ser er et trafikkaos ulikt noe annet. Vi passerer slumomraader, og tynne hundekropper. India er oekonomisk fattig, men samtidig saa utrolig rikt. Rikt paa kultur, kunnskap og stolthet. Alle vi moeter her i byen smiler til oss. De proever seg paa noen engelske gloser, og ler litt.
Da vi ankom Hotel Rupali igaar ble vi fulgt opp paa taket av et slitent bygg. I naborommet i tredje etasje satt en liten gruppe japanske backpackere. Et lite baal, oppe paa en avlukket forhoeyelse, varmet vannet i en kjele. 320 rupier for alle fire! Ok tenkte vi. Vi gaar ihvertfall ikke til sengs alene. Madrassene vaares har nok et rikt, biologisk mangfold.
Vi tuslet rundt i naeromraadet og fikk orndet et Indisk sim-kort. Hvis telefonnummer er +919904414508.
Simon og Christian brukte litt tid ute paa taket, sammen med noen lokale, og resultatet var nesten to sider med Engelsk-Gujarati. Nyttig.
Omraadet minner litt om Hyderabad. Sikkert like mye som en inder mener at Lillehammer vil likne paa Tromsoe.
Vi startet dagen idag med aa finne et postkontor. Dette var en opplevelse.
Jeg skal ikke skrive for mye om det, men for de av dere som ikke faar se pakkene med overfloedige klaer vi sendte hjem, vil jeg proeve aa beskrive prosessen og de ferdige pakkene.
OK. Vi ankom postkontoret, for deretter aa bli huket tak i en liten inder. Denne lille mannen griper tak i posene vi har med, og foelger oss ut. Paa fortauet bretter han ut et lite teppe, og vips har han tryllet frem noen sysaker, noen filler og en haug konvolutter. Den lille mannen starter aa pakke tingene vaares. Hver pose blir noeye surret, og pakket. Straks har vi enda en liten mann foran oss. Han tar plastposen med toeyet vaart i, og vips har han sydd hele saken inn i en et linklede. Vi skriver navn og adresse paa "puten" var, og det er saavidt vi rekker aa fullfoere foer en av de smaa mennene har startet aa forsegle "posen" med god gammeldags forseglingsvoks.
"By Air Registered Parcel" skriver vi til sist paa toeystoffet som skal frakte vaare ekstra gensere og vanntette jakker hjem til Norge. God Tur!
Naa skal vi ut aa se om vi kan oppdrive noen kontakter.
Hilser fra alle!
v/bendik
India er et stort land.
India er et vannvittig stort land. I gaar formiddag, paa noeyaktig samme tid, satt jeg paa hotelrommet i Hyderabad.
Vi befinner oss naa ca 900km nord-vest, i byen Ahmedabad. Det foeles surrealistisk aa kun bruke halvannnen time paa en slik distanse, men samtidig er det en lettelse. Ahmedabad ligger i delstaten Gujarat. Dette er en rikere stat enn Andhra Pradesh, som vi nettop har forlatt. Den angitte rikere tilstanden er ikke noe man oeyeblikkelig legger merke til, der man foeres fra flyplassen til Sidi Sayid Moskeen i sentrum. Ut av vinduene paa en 1960-talls Ambassador stirrer fire hvite ansikt. Hva vi ser er et trafikkaos ulikt noe annet. Vi passerer slumomraader, og tynne hundekropper. India er oekonomisk fattig, men samtidig saa utrolig rikt. Rikt paa kultur, kunnskap og stolthet. Alle vi moeter her i byen smiler til oss. De proever seg paa noen engelske gloser, og ler litt.
Da vi ankom Hotel Rupali igaar ble vi fulgt opp paa taket av et slitent bygg. I naborommet i tredje etasje satt en liten gruppe japanske backpackere. Et lite baal, oppe paa en avlukket forhoeyelse, varmet vannet i en kjele. 320 rupier for alle fire! Ok tenkte vi. Vi gaar ihvertfall ikke til sengs alene. Madrassene vaares har nok et rikt, biologisk mangfold.
Vi tuslet rundt i naeromraadet og fikk orndet et Indisk sim-kort. Hvis telefonnummer er +919904414508.
Simon og Christian brukte litt tid ute paa taket, sammen med noen lokale, og resultatet var nesten to sider med Engelsk-Gujarati. Nyttig.
Omraadet minner litt om Hyderabad. Sikkert like mye som en inder mener at Lillehammer vil likne paa Tromsoe.
Vi startet dagen idag med aa finne et postkontor. Dette var en opplevelse.
Jeg skal ikke skrive for mye om det, men for de av dere som ikke faar se pakkene med overfloedige klaer vi sendte hjem, vil jeg proeve aa beskrive prosessen og de ferdige pakkene.
OK. Vi ankom postkontoret, for deretter aa bli huket tak i en liten inder. Denne lille mannen griper tak i posene vi har med, og foelger oss ut. Paa fortauet bretter han ut et lite teppe, og vips har han tryllet frem noen sysaker, noen filler og en haug konvolutter. Den lille mannen starter aa pakke tingene vaares. Hver pose blir noeye surret, og pakket. Straks har vi enda en liten mann foran oss. Han tar plastposen med toeyet vaart i, og vips har han sydd hele saken inn i en et linklede. Vi skriver navn og adresse paa "puten" var, og det er saavidt vi rekker aa fullfoere foer en av de smaa mennene har startet aa forsegle "posen" med god gammeldags forseglingsvoks.
"By Air Registered Parcel" skriver vi til sist paa toeystoffet som skal frakte vaare ekstra gensere og vanntette jakker hjem til Norge. God Tur!
Naa skal vi ut aa se om vi kan oppdrive noen kontakter.
Hilser fra alle!
v/bendik
Utvikling ja, men hvilken vei?
Ramesh fra RajestanEn halv dag i Ahmedabad har gjort det klart og tydelig hvor fantastisk det indiske folket er. En kommentar paa denne bloggen tar opp at vi har godt av aa oppleve aa vaere en minoritet for en gangs skyld. Ved middagsbordet i dag maatte vi stille oss spoersmaalet om vi, selvom vi jo er en minoritet, opplever noe som kan sammenlignes med Norge.
Naar vi gaar ute paa gata vekker vi mye oppmerksomhet. Folk er nyssgjerrige, kommer bort og snakker, lurer paa hvor vi er fra, og hvis vi ser litt bortkomne ut, eller ser ut som om vi lurer paa noe er det oeyeblikkelig minst 5 indere som gjerne vil hjelpe saa godt de kan. Det kan nok ikke sammelignes med aa vaere minoritet i Norge, hvor du raskt blir moett med mistenkeligjoering, en kald skulder og t.o.m. skjellsord fra folk som har alle ressurser tilgjengelig.
I natt bodde vi paa taketasjen paa et lite hotell ved moskeen i Ahmedabad. Hotellet hadde en frokost-service som bestod av Ramesh fra Rajestan. Han bor paa taket, hvor han har utendoers kjoekken over aapent baal. Her koker han the og kaffe, lager omelett og annen mat som han selger til gjestene. Han er 18 aar, og har antageligvis kommet til Ahmedabad for aa finne jobb. Vi satt paa taket med han utover kvelden og saa paa bildeboeker fra Norge, et land han mente lignet veldig paa Rajestan. Han brukte noen timer paa aa gi oss en lyninnfoering i Gujerati, det lokale spraaket. Han ble veldig glad og poserte i vei naar jeg ville ta noen bilder av han. Jeg skal proeve aa laste opp noen her naar jeg faar muligheten. Denne gutten er ihvertfall et godt bilde paa folk her. Han har ingenting, og lever av et uformelt og nesten parasittisk yrke paa hotelltaket. Han tjener antagelgvis akkurat til livets opphold. Likevel vil han gjerne bruke timer paa aa laere oss spraaket sitt og laere mer om oss. Uten aa soeke aa utnytte oss rike menn fra nord.
Vi kom til U-landet India for aa finne ut hvordan de kan bli mer utviklet. Jo lenger vi er her, jo tydeligere blir det at Norge har mye aa laere av denne eldgamle kulturen. Kanskje spessielt naar det gjelder integrering. Et tema vi nok kommer til aa skriver mer om etterhvert.
v/ Simon
Naar vi gaar ute paa gata vekker vi mye oppmerksomhet. Folk er nyssgjerrige, kommer bort og snakker, lurer paa hvor vi er fra, og hvis vi ser litt bortkomne ut, eller ser ut som om vi lurer paa noe er det oeyeblikkelig minst 5 indere som gjerne vil hjelpe saa godt de kan. Det kan nok ikke sammelignes med aa vaere minoritet i Norge, hvor du raskt blir moett med mistenkeligjoering, en kald skulder og t.o.m. skjellsord fra folk som har alle ressurser tilgjengelig.
I natt bodde vi paa taketasjen paa et lite hotell ved moskeen i Ahmedabad. Hotellet hadde en frokost-service som bestod av Ramesh fra Rajestan. Han bor paa taket, hvor han har utendoers kjoekken over aapent baal. Her koker han the og kaffe, lager omelett og annen mat som han selger til gjestene. Han er 18 aar, og har antageligvis kommet til Ahmedabad for aa finne jobb. Vi satt paa taket med han utover kvelden og saa paa bildeboeker fra Norge, et land han mente lignet veldig paa Rajestan. Han brukte noen timer paa aa gi oss en lyninnfoering i Gujerati, det lokale spraaket. Han ble veldig glad og poserte i vei naar jeg ville ta noen bilder av han. Jeg skal proeve aa laste opp noen her naar jeg faar muligheten. Denne gutten er ihvertfall et godt bilde paa folk her. Han har ingenting, og lever av et uformelt og nesten parasittisk yrke paa hotelltaket. Han tjener antagelgvis akkurat til livets opphold. Likevel vil han gjerne bruke timer paa aa laere oss spraaket sitt og laere mer om oss. Uten aa soeke aa utnytte oss rike menn fra nord.
Vi kom til U-landet India for aa finne ut hvordan de kan bli mer utviklet. Jo lenger vi er her, jo tydeligere blir det at Norge har mye aa laere av denne eldgamle kulturen. Kanskje spessielt naar det gjelder integrering. Et tema vi nok kommer til aa skriver mer om etterhvert.
v/ Simon
Hyderabad - Ahmedabad - Bhavnagar
Det er nok en stekende dag i Hyderabad. Om faa minutter reiser vi til flyplassen for aa reise til Ahmedabad med Indian Airlines. Det var vanskelig aa faa tak i billetter, men i siste liten hjalp en liten porsjon flaks og "my new friend" til. I gaar kveld skulle jeg nemlig til en Mabood Electronics, et sony service center for aa faa tak i lader til kameraet mitt siden jeg glemte den hjemme. Det laa ca. 0.5 kilometer unna hotellet. Vi spurte rickshawfoereren om han kjente til Mabood electronics. Jajaja sa han og etter litt pruting dro vi avgaarde. Halvannen time senere hadde vi kjoert den halve kilometeren etter aa ha saumfart hele saa aa si alle smaagater og smug i rushtrafikken i Nampali (omraadet vi bor i). Det var der sjefen i elektronikkbutikken ringte og inviterte sin venn som var tidligere sjefsingenioer i Indian Airlines, mens vi drakk kaffe og ventet paa laderen som skulle komme fra andre siden av byen. Etter aa ha hoert hvor vanskelig det var aa komme dit, sa han at sjaafoeren hans skulle kjoere oss hjem.
Dette gir et lite bildet av to ekstremer vi moeter her i India. Veldig usikre og uforutsigbare tjenester paa den ene siden, og i litt finere omraader og butikker blir vi behandlet som konger, bevertet av minimum seks menn om gangen osv. Det kan kanskje ha noe med vaar norske oekonomi aa gjoere.
Til slutt var ihvertfall laderen i boks og vi dro ut for aa ha en fin siste kveld sammen med de andre gruppene foer vi drar hver for oss. Naa venter Ahmedabad, Bhavnagar, Alang og Gujerat. Der blir vi t.o.m. advart av Indere om at det er altfor varmt... Det er urovekkende, men demper ikke spenningen over at vi endelig skal sette igang med det feltarbeidet vaart.
V/ Simon
Dette gir et lite bildet av to ekstremer vi moeter her i India. Veldig usikre og uforutsigbare tjenester paa den ene siden, og i litt finere omraader og butikker blir vi behandlet som konger, bevertet av minimum seks menn om gangen osv. Det kan kanskje ha noe med vaar norske oekonomi aa gjoere.
Til slutt var ihvertfall laderen i boks og vi dro ut for aa ha en fin siste kveld sammen med de andre gruppene foer vi drar hver for oss. Naa venter Ahmedabad, Bhavnagar, Alang og Gujerat. Der blir vi t.o.m. advart av Indere om at det er altfor varmt... Det er urovekkende, men demper ikke spenningen over at vi endelig skal sette igang med det feltarbeidet vaart.
V/ Simon
Subscribe to:
Posts (Atom)